2 caserEn suppleringspostDenne posten avviker strengt tatt fra det generelle målet i denne serien om å holde seg så generell som mulig. Den er sånn sett ikke 'nødvendig' for å se helheten i ENSO-gjennomgangen min. (Selv om det likevel kommer fram et par elementer mot slutten som det vil henvises til i oppsummeringen av tråden senere.)
Jeg har nemlig ønsket å fokusere litt på to deler av den globale temperaturgrafen som vekker en del undring rundt omkring.
De er: 1) Den såkalte ’1940 Hump’, og 2) ’La Niña-epoken’ 1946-76.
Selvsagt er det vanskelig generelt å si noe med tyngde og sikkerhet om historiske enkelttilfeller eller -perioder så lenge i etterkant, fordi de bakenforliggende årsakene til hvorfor kurvene ser akkurat ut som de gjør kan være så mange (og både av naturlig og 'menneskeskapt' karakter).
Men framstillingen blir nå uansett først og fremst deskriptiv og undrende på det materialet jeg har til rådighet (ta alle detaljgrublerier med store klyper salt!). Så ser vi heller hva som dukker opp av interesse og relevans ...
1) 1940 HumpTrinnivået mellom 1935/36 og 1945/46, som markerer kulminasjonen av oppvarmingsperioden som startet i 1918/19, får en til å sette spørsmålstegn ved ENSO-episodenes reelle rolle under trinnendringer samt innflytelse på de andre relevante havområdene. Det utgjør i det hele tatt et merkelig, faktisk ganske unikt stadium under de siste 150 årene.
Thompson et al (2008 & 2009) argumenterer for at det markante og brå nedrykket i globale snittemperaturer etter 1945 ikke er et reelt, naturlig fall, kun en databasert diskontinuitet, grunnet en metodeendring like etter krigen i innsamling av SST-data, og ønsker slik å glatte det mer eller mindre ut. I HadCRUT4 har de i stor grad fått viljen sin. Andre har lurt på om markante ENSO-episoder under siste halvdel av 2. verdenskrig har gått alle hus forbi. Ingenting tyder imidlertid på at så er tilfelle.
Se nærmere på disse grafene. Først den globale utviklingen i perioden, deretter fra ulike deler av verdenshavet. De grønne rammene i hver av disse figurene omfatter alle perioden f.o.m. 1935 t.o.m. 1946 – 12 år.
Global SST, 1930-54.Markert er de 3 tydelige ’puklene’ i det eleverte temperaturnivået. Kun nr. 2 er assosiert med en El Niño. Denne varte til gjengjeld, med tre hovedtopper, helt fra desember ’39 til april ’42:
NINO3.4 SST, 1930-54.Den globale responsen på ENSO synes underlig, særlig rundt pukkel 3 og slutten på den innrammede perioden – nedrykket i SST er ikke å spore i det ekvatoriale Øst-Stillehav. Hva så med Øst-Stillehavet som helhet?
En slags mellomting mellom NINO3.4 og den globale grafen. 1 nokså uforandret. 2 noe innsunket. Men merk pukkel 3: Ikke-eksisterende i tropene, veldig framtredende i det videre havbassenget. Dessuten, i sammenheng med dette, innfinner nedrykket i temperatur 1945/46 seg med brask og bram.
Hva skjer hvor?
Sjekk ut denne grafen. Den omfatter Stillehavets nordøstlige kvadrant, 65–20°N / 180–100°V, altså havområdet nord for ENSOs primære mølleverk (og den større østlige halvpart av PDO-regionen – jeg skal ikke ta for meg PDO her, for den dreier seg ikke om SST, men om visse
distribusjonsmønstre av SST i Nord-Stillehavet; disse er dog utvilsomt relatert til de ulike ENSO-epokene):
Her et kart over regionen, nord for NINO3.4 langs ekvator i Øst-Stillehavet:
Fra 1939 til 1946/47 skjer mye i denne regionen som strider mot ENSO i sør. El Niñoen ’39-’42 synker inn til nærmest ingenting, kun toppene er igjen (første blå ring). Deretter følger en nullrespons på La Niña ’42/’43 (mellom de to ringene). Videre fyker temperaturene til værs (andre blå ring), en voldsom respons på ett eller annet, men ikke på noe
direkte ENSO-signal – faktisk går NØ-Stillehavet her i motfase med de ekvatoriale delene over store deler av perioden, noe som hører til sjeldenhetene, men som ikke er uhørt. ... En kobling til Vest-Stillehavet, som jo er kjent for å være i motfase med øst, via NPG (North Pacific Gyre) og NPO (Stillehavets NAO)?
Til slutt det enorme droppet ned til 1946; ingen reell motfase med NINO lenger, men like fullt fortsatt en respons på noe som tydeligvis ikke kommer fra eller har satt sitt avtrykk i sør.
Fra dette må vi hoppe rett til Vest-Stillehavet:
Vest-Stillehavets troper (20°N–20°S).Hmm. Her skal vi jo være i motfase. Men både 1 og 3 synes å overreagere noe veldig – det er tross alt ingen La Niñaer på andre siden av datolinjen i disse tidsrommene. La Niñaene er å finne
mellom de tre ringene. Sånn sett ser 1 ut til å gå helt i feil retning, rett og slett i (overdreven)
medfase med øst. I 3 ser faktisk det samme ut til å skje som vi sporet i trinnendringene i den siste oppvarmingsperioden: Temperaturene faller ikke igjen etter La Niña, som tross alt har gått opp fra 2 til 3. Men så skjer fallet isteden tre år senere – nedrykket i 1945/46.
Det betyr at selve markøren for klimaskiftet i 1945/46 er tydelig i det vestlige Stillehavs tropiske havområder, i ENSOs ene pendelposisjon, men
ikke i den andre.
’36-’46 framstår som et åpenbart elevert SST-nivå i vest. Kanskje liksom ved trinnresponsene til ENSO-aktiviteten i øst som ble identifisert under den siste oppvarmingsperioden?
Men da virker det i så fall som om Bob Tisdales premiss om nødvendigheten av signifikante ENSO-par/tripletter for å få i stand trinnendringene ikke gjelder helt. Opp- og nedrykkene vil skje åkkesom …?
Og hvordan propageres dette trinnet fra Vest-Stillehavet ut i verden?
Det må ha funnet sted oseaniske
og atmosfæriske prosesser mellom øst og vest i Stillehavet samt mellom Stillehavet og verdenshavet for øvrig, ganske utenom det vanlige i dette tidsrommet. Og det kan absolutt synes av de to grafene over som om de samme prosessene har latt NØ-Stillehavet mer eller mindre gå helt i
Vest-Stillehavets spor – sjekk likheten.
Vel, vel,
Vi må se på de to siste relevante havområdene også – Det indiske hav og Nord-Atlanteren. Først Det indiske hav:
Tja, Indiahavet synes å være i Øst-Stillehavets telekoblede hule hånd. Responsen på El Niño ’39-’42 er svært sterk. Vi kan skjelne et trinn opp ved 1 som på den globale SST-grafen, og et skrånende ’platå’ ned mot spørsmålstegnet. Nedrykket ’45/’46 gjør ikke stort av seg. Men
noe skjer da, vel …
Til slutt vår alles kjære Nord-Atlanter:
Hva skal man si her? Det virker rett og slett som om AMO-regionens respons er et amalgam av Øst- og Vest-Stillehavets signal – 1 og 3 hevet markant som i vest med 2 litt innsunket, men likevel framtredende nok. Dette er i så fall relativt bemerkelsesverdig, og jeg kan ikke umiddelbart tenke meg hva slags atmosfæriske mekanismer som skulle få det i stand. Det kan jo imidlertid ha noe med det vi fant ut, at den nordlige delen av Øst-Stillehavet gikk inn i en slags vest-stillehavsmodus i denne perioden og slik har påvirket ENSOs Walker/Hadley-innflytelse. Spekulasjon, selvfølgelig. Eller det kan være et resultat av en sedvanlig intern-atlantisk variasjon i de ulike
responsene på ENSO-signalene, som vi jo ser over hele linja (en tilsvarende overrespons så vi f.eks. i 1995/96). De tre puklene markerer uansett toppen på AMOs forrige syklus. I 1945/46 startet en ny. Men det atlantiske nedrykket her kom i hvert fall ikke på vingene fra NINO …
Klimaskiftet ’45/’46 vises tydelig (og variert) nok både på globale og regionale grafer til at man neppe kan gi Thompson et al rett i at det ikke fant sted på ordentlig, i den virkelige verden. Men det er i sannhet et rart skifte – hvorfor ser vi det ikke i NINO3.4-regionen? MEI-kurven lagt oppå NINO-kurven viser at det tross alt skjer noe her, bare ikke med de ekvatoriale havtemperaturene.
2) La Niña-epoken 1946-76Temperaturutviklingen i den La Niña-dominerte epoken 1946-76 kan globalt sett lett forekomme en litt 'utilfredsstillende', på et vis. Hvorfor
faller ikke de globale SST-anomaliene tilsvarende her som de
stiger i epokene før og etter? La Niñaene er tilsynelatende like dominerende her som El Niñoene er det i de to varme epokene (ifølge MEI). Ja, jeg er fullt klar over alt snakket om utilbørlige datajusteringer akkurat i denne perioden, og jeg er blant dem som nok tror det har skjedd og skjer mye muffens i så måte. Men jeg velger av enkelhetshensyn å se bort fra akkurat denne problematikken her og nå – det får vi ta (og blir jo også grundig tatt) på andre tråder. Poenget er at det skjer underlige ting her som ikke nødvendigvis har med justeringer å gjøre.
Jeg har allerede vist til trinnforløpet. Og det i seg selv er jo litt sært: Midt i går et trinn
opp istedenfor
ned. Dette alene forkludrer den totale temperaturnedgangen over perioden. Men hvorfor skjer dette? Hvorfor går ikke alle trinnene ned her akkurat som alle går opp i varmeperiodene? Tilfeldighet? Håpløst å svare på. Vi kan uansett ta en runde.
Først den globale grafen:
De to loddrette grønne strekene markerer de to klimaskiftene, hhv. 1945/46 og 1976.
Vi kikker på NINO3.4:
Det første trinnet i den globale kurven, det mellom 1946 og -56/57, ser ut til helt og holdent å være ’innsunket’ som følge av det store klimaskiftet i ’45/’46 (altså ikke fått noen direkte drahjelp av en La Niña). Legg dessuten særlig merke til hvordan variansen (ENSO-episodenes amplituder) øker og øker fra starten mot slutten av epoken. Dette gjør seg tydelig gjeldende på den globale grafen, i form av markante El Niño-utslag selv i et godt nedsunket trinnivå (1964-76). Men trinnet opp 1956-64? … Tja. El Niño ’57/’58? Kombinert med den mest intense solsyklusen på 8000 år? Men ingen La Niña etter El Niñoen – intet signifikant ENSO-par her heller … Det blir med de løse antakelsene. Jeg vet rett og slett ikke.
Hvor i verdenshavet kommer midttrinnet så til syne, om noe sted?
Vest-Stillehavet?
Nope. Trenden i denne regionen, som ved sine markante trinn bidro så voldsomt til stigningen i globale havtemperaturer i den siste positive epoken (se figuren under), er faktisk helt flat, kanskje til og med ørlite oppadgående gjennom denne negative ENSO-epoken. Hva kan det bety? Det som er verdt å merke seg er at La Niña-responsen i vest generelt er noe større enn El Niño-responsen mellom ’46 og ’76. Som seg hør og bør, egentlig. Og derved
burde kanskje trenden i Vest-Stillehavet gå sakte opp under lange strekk med La-Niña-dominans i øst, basert på de oseaniske prosessene som spiller ut mellom de to pendelposisjonene av ENSO. Og på samme måte burde de kanskje gå sakte
ned under tilsvarende strekk med El Niño-dominans, noe vi faktisk så til en viss grad i den siste oppvarmingsperioden … hadde det ikke vært for de to store byksene opp i ’87 og ’98:
Vest-Stillehavet 1982-2012 (OI.v2).Sånn sett er det kanskje Vest-Stillehavets respons i de
positive epokene som er mest avvikende fra normen.
Hmm …
Vi får se på Nord-Atlanteren. Her er AMO-regionen i sin helhet (70°N–0):
Ja, jo. Midttrinnet kan skjelnes, men drukner litt i den generelle trenden nedover fra ’51 til ’74. Det viser seg imidlertid at det å se på denne regionen under ett i denne epoken tilgrumser bildet en del. Mye av denne kurven stammer fra de midlere og nordlige oseaniske responsene til, modifikasjonen og amplifiseringen av og variasjonen over det som skjer i de tropisk-subtropiske områdene. Bortsett fra den endelige trenden over perioden, er de to sektorenes grafer vesensforskjellige, noe som jo i og for seg ikke er så underlig (den første, atmosfærisk telekoblet med ENSO + strømmer; den andre, oseanisk fordeling av varme nordover (pådytt sørfra, termohalin sirkulasjon (AMOC) m.m.) + intern atmosfærisk variasjon (NAO, AO m.m.).
Se heller på sektoren 30°N–0 alene:
Noe ganske annet. Følger ENSO mer eller mindre til punkt å prikke. Og midttrinnet er tydelig opp. Verdt å merke seg er imidlertid det jevne fallet i middeltemperaturer etter La Niña ’64-’65, altså ikke ett brått og dypt nedrykk til et nytt og jevnt nivå, som globalt, men en gradvis nedtrapping til bånn er nådd i ’76, faktisk slående likt utviklingen i NINO3.4.
(Den ragende pinakkelen opp midt i La Niña ’54-’57 (ringen med utropstegn) er muligens en såkalt ’Atlantisk El Niño’ som dukker opp med intervaller i Atlanterhavets tropiske områder, og er i så fall et typisk eksempel på internoseaniske utslag.)Her er 70–30°N til sammenlikning:
Men se nå altså hva som skjer etter ’64/’65. Mens Nord-Atlanteren gjør dypdykk, går Vest-Stillehavet, som fram til da har samkjørt trenden med nettopp AMO-regionen, i motsatt retning. Og kanskje særlig påfallende, Det indiske hav gjør det samme, faktisk i større grad enn Vest-Stillehavet. Disse to andre relevante havområdene, som trakk så godt i trespann med Atlanterhavet under den siste oppvarmingsperioden, gir her altså alt annet enn en hjelpende hånd – snarere motarbeider de den tredje i troikaen:
Vest-Stillehavet.
Det indiske hav.Særlig Det indiske hav går altså i en litt kontraintuitiv retning etter La Niña ’64/’65. For er ikke dette havområdet i hovedsak telekoblet til Øst-Stillehavet? Burde det ikke ha gått
ned her? Ser vi overstyrende oseanisk pådytt fra Vest-Stillehavet her? Jeg vetta fåglarna ...
Vel, vi kjenner i det minste igjen trinnet opp midt i epoken.
Vi avslutter, for syns skyld, med Øst-Stillehavet (som jo omfatter NINO3.4-regionen):
Stort opprykk ved El Niño ’57/’58. Det er nesten så man kan tyde et elevert nivå her helt fram til 1970 (!).
Ok,
Rent overflatisk observasjonsmessig peker det seg ut to hovedforhold som kan forklare den negative ENSO-epoken 1946-76 sin ringe effekt på de globale havoverflatetemperaturene:
1) Trinnet
opp med El Niño ’57/’58.
2) Vest-Stillehavet og Indiahavets motarbeiding snarere enn bistand overfor Nord-
Atlanteren i dennes ’streben’ etter å få de globale temperaturene ned mellom ’64
og ’76.
I tillegg vil jeg ta med det som kom fram ved lesing av MEI-grafen for denne epoken i forrige post: Overvekten av La Niñaer ift. El Niñoer over perioden er tydelig hva jeg ville kalle ’diskontinuerlig’. Det blir på en måte et opphold i drivet mot nedkjøling i de midtre delene av epoken (’57-’70 – den samme eleverte perioden som i Øst-Stillehavsgrafen over). Dette
kan ha relevans for trinnet i 1). Eller ikke. Hvem vet ...?
Hvorom allting er, årsaksforholdene bak
disse omstendighetene igjen kjenner nok til syvende og sist bare havet selv og sola …
Atmosfærisk strålingspådriv kan i hvert fall ikke være skyldig. I så fall er dette veldig selektivt med hvordan det påvirker de ulike havbassengene:
• Øst-Stillehavet: lett ned
• Vest-Stillehavet: enda lettere opp
• Det indiske hav: opp
• Nord-Atlanteren: mye ned
