Det var flere grunner til at jeg la ut link til "Cool It". Jeg kommenterte ikke særlig, for jeg antok at folk selv så galskapen dokumentaren beskriver. Dokumentaren viser veldig klart hvordan det å skape ren frykt hos folk var et bevisst og målrettet arbeid fra alarmistenes side, enten de var politikere eller forskere, og for å sette i gang et slikt redselsarbeid måtte de selvsagt ha penger. Hvor kom pengene fra? Hvor mye frykt og dødsredsel har denne bevegelsen påført uskyldige barn? På mange måter minner det meg om Holocoust, og besøkene av norske barn, der frykt og skrekk står i høysetet, og overdrivelser i tall likeså. Dagens barn blir fraktet dit for at de skal få føle denne skrekken og frykten for hva som kan skje. De blir lært opp til å lytte til frykten i seg selv. Hvorfor er det så viktig at folk skal føle så stor grad av frykt og påført skyldfølelse? Svaret gir seg vel selv - håper jeg.
Ja, jeg visste at Lomborg tror på menneskeskapte klimaendringer, og jeg har vel heller aldri omtalt ham som en skeptiker. Men han er ingen fanatiker, oppfører seg ikke slik vi ser ser de mest aktive alarmistene gjøre.
En annen grunn var at vi nettopp har hatt saken med Lennardt Bengtsson, og jeg ser klare fellestrekk. Bengtsson tror tydeligvis også på menneskeskapte klimaendringer, men han har heller ikke vært en alarmist, og nå fikk han omsider nok av alarmistbevegelsen, i likhet med Lomborg. Det som har skjedd med begge, viser helt tydelig at alarmismen må stå høyest på prioriteringslisten til klimakirken. Egentlig burde vel Bengtsson ha kjent til Lomborg-saken og vært bedre forberedt på hva som ville skje, men det var han tydeligvis ikke. I klimakirken er det ikke plass til andre enn de som tror på og misjonerer for skremsler; fornuft og sannhet er uten betydning i deres budskap.
Lomborg og Bengtsson har det til felles at de begge er nøkterne nok til å mislike skremselspropaganda. At Lomborg tydeligvis glemmer å bruke et kritisk forskningssyn på CO2, viser at også forskere føler så stor tillit til sine forskerkolleger at de ikke etterprøver deres påstander og sannhetsinnholdet i forskning. Vi har jo sett flere forskere som i ettertid har sagt at de blindt stolte på de utvalgte klimaforskerne.
Innen klimakirken er det viktig at man aldri forlater den smale sti, og sakene med Lomborg og Bengtsson minner meg veldig om lysenkoismen. Man skal ikke banne i kjerka! Lysenkoismen var allikevel noe bedre, for den skapte ikke unødvendig frykt i befolkningen, bare hos de som talte biologkirken imot. Klimasaken er bygd opp for å skremme alle mennesker til lydighet og blind tro!
Klimakirken er hevngjerrig og ukjent med begrepet tilgivelse for feiltrinn innenfor deres kirkelyd. Det ironiske resultatet er at både Lomborg og Bengtsson nå blir uglesett av begge sider
Kanskje begge sider er litt fanatiske?
