Om å få samfunnsforskerne til å vende seg vekk fra lureri
Jeg føler meg langt fra sikker på at det er mulig å rette opp i dette problemet. Folk flest er generelt motstandere av å ta inn over seg at de er lurt trill rundt av autoriteter Forskere spesielt er enda vanskeligere å omvende og forsøke å få til å innrømme for seg selv, som jo er første instans, at de er svindlet.
One of the saddest lessons of history is this: If we’ve been bamboozled long enough, we tend to reject any evidence of the bamboozle. We’re no longer interested in finding out the truth. The bamboozle has captured us. It’s simply too painful to acknowledge, even to ourselves, that we’ve been taken. Once you give a charlatan power over you, you almost never get it back.
Carl Sagan, The Demon-Haunted World: Science as a Candle in the Dark (Random House Publishing Group, 1996).
Samme hvilke innfallsvinkel man benytter for å se på dette med kognitiv dissonans ser det ut til at
a) Akademikere eller andre som har investert svært mye tid og krefter på å predike en "sannhet" opplever en kraftigere kognitiv dissonans enn andre, og
b) de er sannsynligvis i tillegg påvirket av en tilleggs-redsel, og det er å miste ansikt (trygt tilhold i fellesskapet) og prestisje, stilling og gasje.
Har jeg delvis rett i dette, er ikke akademia løsningen på et problem, det er sannsynligvis årsaken til det. Det finnes unntak, men de blir ufarliggjort av mainstream ved bruk av stygge hersketeknikker, eller de er emeritus, og er ikke lenger økonomisk avhengige av å opprettholde alle aspekter ved egen kognitiv dissonans.
Et eksempel på hva jeg mener med paradigmerytternes/konsensus' bruk av hersketeknikker er når de uttaler seg om en dissident som har gått av med pensjon. Han/hun er jo ikke akkurat unge lenger, og dette kan muligens påvirke deres dømmeraft.
Alt er ikke svart. Her på forumet finnes et par gode unntak. Jeg føler kanskje ikke at de har "tatt den helt ut", men registrerer i det minste at det finnes utvikling. Trådstarteren her er et eksempel, og hans betraktninger og kommentarer vokser gradvis inn i den delen av meg som forsøker se helheten, og gjør at jeg selv forhåpentlig kan utvikle meg i positiv retning, til tross for at min vei mot det uoppnåelige målet for motivasjonens skyld består av en del vel spennende breisladder.
Skal vi ha noen mulighet for noen som helst slags utvikling, må vi ta ansvar for vår egen kognitive dissonans og blinde autoritetstro. Kom dere ut av grupper/gruppetenking. Angrip egne oppfatninger. Ikke der dere er mest usikre, men det dere er mest bastant sikre på. Et godt utgangspunkt kan kanskje være å begynne med de "sannhetene" der politikerne/makta og deres talere, altså mainstream-historikerne, i mange år har gjort et stort poeng av at det er umoralsk å tvile på. Umoralsk å stille spørsmål. Galt å være nysgjerrig. Nettopp her tror jeg mange vil få sine største sjokk og aha-opplevelser. Hvis en tør å være "umoralsk", da. Det er ikke så enkelt. Folk flest, det være seg akademikere eller ikke, er veldig, veldig redde. Er befolkningens redsel noe lik min egen, står det forbasket dårlig til med oss.
I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little-death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.
Frank Herbert
Emne: Samfunnsforskerne er lurt opp i stry. La oss rette på det! (Lest 12803 ganger)