Faktiske observasjoner viser fremdeles full konflikt med IPCCs AGW/CO2-modellerKlimaalarmistenes mest dramatiske, historieløse og feilaktige budskap er at pga. menneskeskapte utslipp av drivhusgasser (AGW/CO2-hypotesen) har jorden aldri vært varmere enn den er nå, og at dette er en uavvendelig og globalt ødeleggende prosess så lenge CO2-nivået i atmosfæren fortsetter å øke.
Men faktiske observasjoner tilbakeviser stadig tydeligere både AGW/CO2-hypotesen og klimamodellene bygd på dette tankegodset: Global temperatur har ikke har økt på snart 18 år trass i en atmosfærisk CO2-økning på ca. 10% i samme periode.
Og verre: I stedet for å finne ut hva som er galt med vitenskapen søker man nå med alle midler å skjule og/eller bortforklare disse observasjonene.
Alle selvstendig tenkende har lenge observert og kommentert en strøm av stadig nye og like sviktende bortforklaringsforsøk fra oppvarmingsagitatorene, men vi skal her først og fremst se på selve svikten i vitenskapen:
Omvendt bruk av Poppers falsifiseringsprinsippÅ la være å falsifikasjonsteste hypotesen en sviktende modell bygger på - og i stedet gjøre alt man kan for å finne nye måter å bevise hypotesen på - bryter selvsagt helt med Poppers* falsifiseringskrav:
*Poppers falsifiseringskrav for å unngå pseudovitenskapelig praksis
Popper sier at det som skiller vitenskapelige teorier fra ikke-vitenskapelige er at de vitenskapelige prinsipielt skal kunne falsifiseres, det vil si at teoriene skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teoriene skal være sanne. En vitenskapelig lovmessighet kan altså aldri verifiseres med aldri så mange positive iakttagelser.
Et enkelt eksempel:
En teori sier at alle ravner er svarte.
Etter den induktive teori er denne teori følge av mange iakttagelser av svarte ravner.
Den verifiseres hver gang en svart ravn dukker opp.
Men den falsifiseres så fort en eneste hvit ravn påtreffes.
Følgelig er falsifiseringkriteriet det avgjørende ettersom aldri så mange verifiseringer ikke utelukker at en falsifisering kan skje. Kravet til en vitenskapelig teori er altså at den skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teorien skal være sann. Man må da selvsagt spørre: Hvorfor setter da ikke FNs klimapanel (IPCC) i gang en større undersøkelse om hvorfor klimamodellene deres feiler så tydelig?
Formålsparagrafer som bryter med falsifikasjonsprinsippetDet bakenforliggende problemet er at IPCCs innsnevrende formålsparagraf siden starten i 1988 har vært å bevise og støtte forståelsen av menneskeskapt global oppvarming forårsaket av drivhusgasser (AGW/CO2-hypotesen), dvs. det samme uvitenskapelige forskningstekniske problemet norske organer som Cicero og Bjerknesinstituttet sliter med.
Link til IPCCs formålsparagraf:
http://www.ipcc.ch/pdf/ipcc-principles/ipcc-principles.pdf Dette er et uholdbart vitenskapelig utgangspunkt som altså strider totalt med Poppers falsifiseringsprinsipp, og der skadevirkningene naturlig nok raskt kom til overflaten:
Alternative forklaringsmodeller har systematisk blitt holdt utenfor.
Forskningsetisk har dette reist en rekke bekymringer: Sentrale alarmismeaktivister i IPCC har gjennom tilgang til FNs store ressurser og internasjonal arenapolitikk blitt tillatt å drive egenproduserte støttekampanjer for dette synet mens kritiske forskeres syn har blitt holdt utenfor rapporteringen i bakgrunnen. Utøvelsen av vitenskapelige falsifiseringskrav er den store etiske taperen i denne prosessen, samfunnene som påføres de mest meningsløse og kostbare «klimatiltak» er de store økonomiske taperne.
Om å forsvare klimaalarmismen med alle midlerDet er rapportert om talløse utestengelser av AGW-kritiske studier (jfr. også «hide the decline» syndromet i Climategate 1 & 2), og særlig siden Michael Manns faglig hårreisende «hockeykølle» som ble lansert i klimapanelets 2001-rapport. Dette var den første grove utviskingen av varm middelalder og den lille istid for å illudere at global oppvarming er helt ny og menneskeskapt.
Da denne «klimaforskningen» begynte å ommøblere tidligere anerkjente historiske klimafakta med åpenbart høyst tvilsomme metoder og statistikkbruk, begynte det fort å ulme kraftigere i kulissene hos seriøse og historiekyndige forskningsmiljøer innen en rekke disipliner.
Det som trolig vakte mest faglig forferdelse og aktiverte en rekke tidligere passive forskere til kritisk opposisjon mot IPCCs klimaalarmisme, var da historieløse men fanatiske klimaalarmister i IPCC med særlig støtte i Manns hockeykølle hevdet at Den Varme Middelalder (Medieval Warm Period; MWP) og Den Lille Istid (Little Ice Age; LIA) ikke eksisterte.
Fornektelse av tidligere varmeperioder skjuler behovet for endringsforklaringerVed å fornekte eksistensen av MWP og LIA lurer IPCC seg unna den store hodepinen for AGW-alarmismen: Ikke om de tidligere varme og kalde periodene i historisk tid har funnet sted (det har man allerede benektet så godt man kan, til man nå klamrer seg til at de bare var «regionale» og ikke globale), for uansett den minste innrømmelse av naturlige sykluser med en begynnelse og en slutt, har man minst to uoverkommelige forklaringsproblem:
1. Hvilke endringsforhold var det som gjorde at slike perioder begynte og sluttet - før menneskeskapte utslipp kan tilskrives noen betydning!?
2. Og: Eksisterer ikke slike naturlige sykluser lenger?! Enn om de siste 30 års varmere trend fram til rundt tusenårsskiftet skyldes de samme naturlige historiske svingninger som vi har sett i mange hundre år tidligere?
IPCCs "løsninger" på det historiske forklaringsproblemet1. Bundet forskningsmandat/forhåndsbestemte resultater:
IPCC startet altså først med en vitenskapelig uholdbar «arbeidsordre» om å bevise «the anthropogenic global warming hypothesis». IPCC startet m.a.o. å konstruere modeller som skulle vise forhåndsbestemte resultater: Jo mer CO2, jo mer varme.
Som Steve McIntyre så lakonisk kommenterte etter å ha plukket i stykker Manns hockeykølle: «IPCCs klimamodeller vil vise oppvarming selv når du mater dem med en telefonkatalog». Alternative klimamodeller basert på naturlige variasjoner med både varmere og kjøligere trender – og som derfor må se på andre forklaringsmodeller enn bare en enveis-pekende drivhusgasshypotese - har programmatisk derfor blitt ansett for å bryte med AGW/CO2-hypotesens «korrekte og konsensusbaserte vitenskapsgrunnlag».
2. Modeller som ikke «aksepterer» naturlige sykluser:
For å styrke denne innledende AGW/CO2-hypotesen fulgte man opp med computermodeller med innlagte forsterkningsmekanismer (jfr. konstruksjonene rundt «pådriv» og «tilbakestråling») i tillegg til CO2-følsomhet for å få oppvarmingsfasiten til å bli så ille man ønsket. Slik fikk man rekonstruksjoner av temperaturbildet fra 1970-tallet og oppover til å tilsynelatende verifisere klimapanelets modeller med disse varmeøkende mekanismene innlagt: Temperaturen steg og CO2-nivået steg.
Men ooopps: Forskere som hadde arbeidet med historiske sykluser så imidlertid raskt det underliggende problemet med at modellene startet sin oppvarmingsmodellering i en høyst forventet varm 30-års periode fra midten av 1970-tallet (etter ca. 30 kjølige forutgående år etter andre verdenskrig, og en ca. 30-årig varm mellomkrigsperiode før det igjen): Hva ville skje når/hvis en ny kaldere 30-års syklus returnerte, slik man kunne forvente ut fra naturlige historiske sykluser? Vi vet i praksis svaret allerede: Nedkjølingen kom, og global oppvarming har stoppet – i fullt samsvar med naturlige historiske sykluser, og i ren konflikt med IPCCs klimamodeller som alle har prognostisert økende og uavvendelig varmeøkning i takt med CO2-nivået.
3. Forklaringsproblemet for Antarktis:
AGW/CO2-hypotesen står i tillegg overfor et geografisk enormt forklaringsproblem: Isen i Antarktis har aldri hatt større utbredelse enn nå trass i det samme økte CO2-nivået der som i Arktis, noe som igjen indikerer naturlig syklisk (les: motsyklisk til Arktis) variasjon i stedet for drivhusgassindusert oppvarming som skulle vært tilfellet dersom AGW/CO2-hypotesen var riktig.
4. Maktbasert kontroll med publisering:
Man begynte tidlig å bruke den institusjonaliserte FN-makten til å ta kontroll med de mest sentrale kollegabaserte tidsskriftene, jfr. avsløringene i bl.a. Climategate og talløse rapporter fra utestengte forskere gjennom hele IPCCs eksistens. De første viktige studiene som argumenterte mot klimamodellene kunne slik bli effektivt oversett, forskerne kunne holdes utenfor råd, komiteer og utvalg, osv.
5. Taktiske begrepsskifter etter som modellene svikter:
Falsifiseringsgrunnlaget for AGW/CO2-hypotesen fortsatte likevel bare å øke og øke. Med stoppen i global oppvarming etter 1998 fant man derfor snart et sterkt taktisk behov for å minimere bruken av «global oppvarming» (global warming) og heller satse like tungt på å bygge opp offentlighetens frykt for «klimaendringer» (climate change). Da står man jo helt fritt til å hente eksempler på «unaturlige» og «unprecedented» klimaendringer fra hvorsomhelst og nårsomhelst som kan pakkes inn i tilpassede skremselspakker, og har i prinsippet slik fritt spillerom for å holde offentligheten i et vedvarende klimafryktbilde.
6. Institusjonell makt og ressursbruk som motild til fallert vitenskap
I sum: I stedet for å iverksette vitenskapelig nødvendige falsifikasjonstester når klimamodellene har sviktet, har altså IPCC etablert nye støtteorganisasjoner i en rekke land og på en rekke nivåer som skal gjenta og bistå med å opprettholde det opprinnelige og truede tankegodset og samtidig benekte og avvise kritisk forskning.
7. Sluttproduktet: Et villedet og miljøfeilsatsende verdenssamfunn
Slik fortsetter man å hindre en reell utvikling i klimavitenskapen, og slik fortsetter man å villede politikere og andre beslutningstakere til å «tilpasse» seg en imaginær virkelighet til en kostnad som for lengst er løpt fullstendig ut av kontroll, og som samtidig i mange tilfeller er direkte miljøskadelig
Emne: IPCCs stygge synderegister ifm. AGW/CO2-hypotesen (Lest 7099 ganger)