Før i tiden, da vi fremdeles hadde mange grusveier, diagnostiserte jeg meg selv med noe jeg kalte "støvofobi", noe som rent psykisk førte til at jeg etter å ha møtt en bil på en tørr dag holdt pusten til støvskya avtok, og var jeg passasjer lukket jeg gjerne øynene også. (Plagene innendørs var heldigvis ikke av samme størrelsesorden.)
Da mobiltelefonene begynte å komme, var jeg veldig glad for én ting: at vi ikke kan se strålene! Men min fantasi lekte allikevel med tanken på å se dem, og gjør det fortsatt
