Hei, Joste.
Jeg slutter meg til de andre som skriver her. Det er synd å høre at forumet skal legges ned. Selv om jeg ikke har vært spesielt aktiv selv de siste par årene, så har jeg fulgt med, og har funnet mye interessant på veien, ikke minst fra deg ... Så jeg vil takke deg for engasjementet ditt, og for at du (dere) startet dette forumet i utgangspunktet og holdt det oppe og gående (sikkert mer omfattende arbeid enn jeg og mange andre innser) fram til nå.
Jeg har skjønt at det har tært på kreftene. Du har nevnt at du har sett min lunte bli kortere ettersom tida har skredet fram. Det har du kanskje rett i. Men jeg har sett ditt lune bli mer og mer tynnslitt på ditt eget forum også. Og jeg kan bare beklage at det har blitt sånn. Jeg har stor forståelse for den frustrasjonen som vokser fram som følge av at noe man selv brenner så sterkt for, et budskap man ønsker å formidle til folk, et ønske om oppvåkning, i så liten grad finner klangbunn, som snarere faller på steingrunn, endog blir motarbeidet og forsøkt hysjet ned av folk man i utgangspunktet trodde man 'spilte på lag med'.
Jeg kan bare snakke for meg selv, Joste. Jeg ser og hører det du sier. Og jeg skjønner at dette er noe du har satt deg særdeles grundig inn i og har tilegnet deg enorm kunnskap om. Og selv om jeg er en notorisk universalskeptiker ('nullius in verba'), så er mye av dokumentasjonen du har lagt fram temmelig oppsiktsvekkende og overbevisende. Og det ville strengt tatt ikke overraske meg det minste om du har rett. Problemet oppstår idet du ytrer ønske om at 'vi' skal gå på leit selv, for å finne de samme 'bakenforliggende' årsakssammenhengene som du selv har sett og avdekket. Da fordrer du en iboende egenmotivasjon hos dine tilhørere som nok mangler hos de fleste. Motivasjon. Interesse. Det er rett og slett det det skorter på. Jeg kan ikke forvente at folk skal interessere seg for hvordan ENSO styrer jordas klima på samme måte som jeg selv gjør. Det hadde vært strålende (for meg) om vi var en ti-tjue stykker, alle like glødende opptatt og nysgjerrige, som hele tida kunne komme til hverandre med nye oppdagelser, nye innspill, nye sammenhenger, datastudier og innfallsvinkler, drevet forståelsen og oppvåkningen fram i lag, en samlet styrke. Men det skjer ikke. Det er og blir et snevert interesseområde. Det er mitt nerde-alibi. Så jeg forventer heller ikke at det skjer. Men jeg brenner fortsatt for temaet. Og kjenner fortsatt formidlertrangen gløde. Jeg har på følelsen at i hele verden så er det Bob Tisdale, du og jeg som faktisk, oppriktig interesserer oss for hvordan det som skjer i Stillehavet (og ved polene) påvirker (kontrollerer) hva som skjer med klimaet globalt. Og det er trist. Men sånn er det bare. Man kan bli frustrert når ingen andre ser (vil se) det du ser. Men det er vanskelig å tvinge fram motivasjon hos andre som ikke er der av seg selv.
Ibsen sa det fortsatt best: "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme."
Det er dessverre sannheten. Folk flest vil bare leve sine liv i fred. De ønsker ikke å være den som står fremst, oppe på barrikadene, den revolusjonære, kanonføde, skyteskive, den som faller først. De hører (blir fortalt) om, ser kanskje til og med noen av de forferdelige ting som skjer omkring oss, i det åpne eller skjulte. Og så rister de på hodet. Tsk, tsk. Og så vender de seg bort. Legger det til side. Tilbake til livet. Livsløgnen. Ja, ja, sånn er det. Fæle greier. Verden er tøff. Mye ondskap der ute, gitt. Livet er hardt. Men så har man bare ett liv. Sitt liv å leve. Og det vil man bruke 'best' mulig. På seg og sine nærmeste. Venner. Familie. Et 'godt liv'. En lavmælt arv til etterkommende slekter. Man vil ikke bruke (kaste bort) sin dyrebare tid her på jorda til å gjøre fåfengt opprør mot en skjult makt.
Jeg kjenner på meg selv, jeg har ikke det genet. Det opprørske genet. Jeg skjønner at verden er et råttent sted. At det kun dreier seg om makt og profitt. Psykopatenes tumleplass. Når alt kommer til alt. Jeg er helt klart åpen for slike opplysninger du bl.a. kommer med. Men jeg føler meg for liten. Hva kan jeg gjøre med det? Og ikke minst, jeg lever et godt liv som det er, jeg er fornøyd. Hvorfor endre på det? Det (systemet) er allikevel allerede altfor etablert. Lille meg har ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg kan skrike så høyt jeg bare vil. Ingen vil høre meg allikevel. Og ingen vil i hvert fall gjøre noe. Annet enn å stemple meg som sinnslidende. Det er sånn man tenker ...
Av frykt. Dessverre. Frykt tilhører menneskets dypeste og mest livsstyrende følelser. Like opprinnelig og dyrisk som seksualdriften. Det er snakk om ren evolusjon. Overlevelse.
Og derfor vinner de. Og derfor vil de bare kunne fortsette. Fordi vi 'alle' er sauer. Ledet av en ulveflokk. Synd, men sant ...
Jeg håper ikke du gir opp, Joste. Jeg vil gjerne lese mer av det du har funnet og finner. Jeg tror det hjelper å bare 'vite'. Man trenger et kynisk, ja, ironisk, blikk på livet og verden. Men jeg har ikke motivasjon nok til selv å være den som finner ... Dessverre. Jeg kan til tider ønske at jeg hadde det. Ligger det ikke nok motivasjon i bare det å ville avdekke hva og hvem som egentlig styrer verden, og hva de gjør mot oss? kan man spørre. Nei. Det gjør ikke det. Det er faktisk ikke så enkelt. Noen brenner for det ene. Noen brenner for det andre. Og alle vil til syvende og sist klamre seg til livsløgnen, i den tro og det håp at den vil gjøre en lykkelig ...