Det overskriften sier danner egentlig grunnlaget for svært mye av det jeg har forsøkt å formidle om klimavariasjoner og årsakene til skiftene. I dette innlegget skal jeg forsøke å gjøre dette så enkelt som mulig ved bruk av en illustrasjon, et par litteraturhenvisninger, og kanskje ørlite fornorskning av hva dette dreier seg om.
Jeg har ofte skrevet om de store klimaskiftene. Det finnes faktisk mange flere av disse enn folk er klar over, men jeg har forsøkt å holde meg til De to store, det etter første verdenskrig, og det rett etter midten på 70-tallet.
Jeg har laget denne illustrasjonen:
[attachimg=1]
Woodfortrees.org (http://woodfortrees.org/plot/esrl-amo/from:1880/mean:121/plot/jisao-pdo/mean:121/detrend:-0.7/normalise)
Denne grafen har jeg laget slik at den viser tidspunktene for når to av våre største klimadrivere samspiller for å gjøre det varmere eller kaldere. Utover året 1918 begynte plutselig både AMO og PDO (og da samtidig ENSO) å dra lasset i samme retning da de havnet i samtidig positiv fase.
I vår del av verden er vi nok mest påvirket av AMO, og varmeperioden på midten av forrige århundre varte da også lenger her enn den gjorde i USA, som opplever en nærmest umiddelbar respons på PDO-skiftene. Dere ser begge disse samtidige skiftene i både 1918 og 1976. AMO har fortsatt i positiv fase, men det er øyeblikkelig slutt hvis man skal se på historiske svingninger. Den globale temperaturutflatingen/nedgangen vi har sett de siste 10 år er bare begynnelsen på det som skal skje. Når NAO snur til negativ fase, en fase som historisk varer i ca 20 år, vil vi på ny kunne havne i et kaldt "60- og 70-tall".
Disse to hav- og atmosfæriske mønstre og sirkulasjoner er mer enn sannsynlig hoveddriverne bak den plutselige oppvarmingen i Arktis etter første verdenskrig. At norske mainstream klimaforskere stadig klør seg i hodet over årsaken til den oppvarmingen, og i senere år har forsøkt å undertrykke den varmeperioden, skyldes enkelt og greit at mainstream klimaforskere ikke har noe ønske om å lete etter årsakene på ærlig vis. For dem dreier jo alt seg om CO2, og da den ikke har kunnet spille inn så kraftig den gang, er det like greit å late som om oppvarmingen aldri skjedde.
Av samme årsak har kuldeperioden på 60- og 70-tallet snart forsvunnet fra offentlige temperaturstatistikker. CO2-utslippet økte jo kraftig i denne perioden, og dermed var det heller ikke mulig at det ble kaldere.
Her er litt litteratur om emnet:
Douglass, 2011a (http://www.pas.rochester.edu/~douglass/papers/Pacific_sea_surface_temperature-published.pdf)
Tsonis et. al, 2007 (https://pantherfile.uwm.edu/kravtsov/www/downloads/GRL-Tsonis.pdf)
Tsonis and Swanson, 2009 (http://swansonandtsonis)
Hartmann og Wendler 2005 (http://climate.gi.alaska.edu/researchprojects/hartmann%20and%20wendler%202005.pdf)
Så hadde jeg tilgang til Tsonis et. al, 2011, men den har forsvunnet fra nettet. Her er en link for de som er så heldige å ha tilgang, Atlantic Multidecadal Oscillation and Northern Hemisphere's climate variability (http://www.springerlink.com/content/p1275t4383874p65/)
Håper dette kan kaste litt lys over årsaken til at Phil Jones var så livende redd for at hans kollegaer skulle ha rett da de fortalte ham at den globale oppvarmingen var avsluttet fram til ca 2020. Jeg kan jo skremme Jones med at den nok er avsluttet fram til 2030.
Lurer på om det finnes en internasjonal standard for graf-proporsjoner?
Som det er nå, kan alle skremme vannet av nabokatta med korte tidsintervaller horisontalt og ørsmå verdier vertikalt eller omvendt. Ugrafiske mennesker sjekker sjelden dette.
Dette er OT i forhold til ditt gode og viktige innlegg Jostemikk, bare en dilettants strøtanker.
Vi kan helt trygt fastslå at problemstillingen din er reell, ConTrari. I e-postene fra Climategate 1 og 2 ser vi de i stadige diskusjoner om hvordan de skal bygge opp grafene for å gjøre dem mest mulig skremmende. Tar man også med det bedrøvelige faktum at de har "justert" temperaturene, forstår de fleste at her skal verden skremmes enten den vil eller ei.
Selv forsøker jeg å vise grafene mine på en slik måte at de forteller mest tydelig om de variasjoner som finnes innenfor enhver serie. Hvis en serie viser temperaturavvik innenfor pluss/minus 1 grad, lar jeg den dekke mest mulig av den loddrette y-aksen.
Et tillegg angående linker i forrige innlegg. Ingen har lært meg mer om oscillasjoner enn hydrolog Robert Ellison fra Australia. Bortsett fra å være lynende intelligent, føre et språk mye mer elegant enn noen jeg har sett, har han brukt mange år på å forske i dette. Har dere lyst til å lære om ENSO (El Nino og La Nina), og mye annet, les Ellison! Det kan lastes ned her (http://www.earthandocean.robertellison.com.au/), her (http://www.earthandocean.robertellison.com.au/A%20global%20climate%20change%20equation....pdf) og her (http://www.earthandocean.robertellison.com.au/Pacific%20SST%20and%20Climate.pdf).
Jeg glemte å legge ut grafen fra Atlantic Multidecadal Oscillation and Northern Hemisphere's climate variability, Marcia Glaze Wyatt, Sergey Kravtsov and Anastasios A. Tsonis (http://www.springerlink.com/content/p1275t4383874p65/):
(http://klimaforskning.com/forum/index.php?action=dlattach;topic=97.0;attach=216;image)
Den forteller det jeg har forsøkt å sette søkelyset på.