Klimaforskning

Jeg veit ikke om dette er noe som har blitt tatt opp eller undersøkt tidligere her på forumet, men jeg har litt lyst til å høre med dere alle om når og hvorfor dere ble så interessert i klimadebatten som dere jo åpenbart synes å være. Har det bare vokst på dere, eller var det en spesifikk opplevelse eller hendelse som fikk dere kastet inn og ned i problematikken? Kanskje særlig interessant vil det være å få vite om det finnes noen konvertører her, folk som tidligere kjøpte ideen om det CO₂-styrte klimaet, men som etter nærmere granskning har skjønt at den ikke stemmer overens med virkeligheten. (Jeg er vel selv en slik for så vidt, om enn som en nokså passiv og litt likegyldig mottaker i tidligere tider - jeg har aldri stått på barrikadene for motparten, akkurat.)

For altså å ta meg selv først. Jeg husker godt på videregående under første halvdel av 90-tallet, at man i naturfagen/biologien snakket om denne bilen som var på vei mot et stup i 120 km/t. Dette var før Kyoto-avtalen, men jeg husker Rio-brosjyrer var i omløp. På denne tida brydde jeg meg ikke stort om denne typen temaer, og tok for gitt at det som stod i lærebøkene var, om ikke nødvendigvis den hele og fulle sannhet, så i det minste godt fundamentert.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet studerte jeg geofag, deriblant paleoklimatologi. Allerede her var doktrinen godt innarbeidet. De fleste større endringer i det globale klimaet som ikke skyldtes Milankovitsj-sykler eller platetektonikk, ble tillagt CO₂. Særlig godt husker jeg at Bill Ruddiman i sin store paleoklimatologi-bibel forfektet det klare synet at hevelsen av Tibet-platået for noe sånt som 2-4 mill. år sida var én av flere faktorer som ledet til den senkningen av global temperatur som skulle til for å bikke oss inn i kvartær/istida, ved at enorme, tidligere trolig skogdekte områder med mark ble lagt bar for forvitring, som så igjen ledet til en påtakelig uttrekking av CO₂ fra atmosfæren. Alt hørtes så logisk og riktig ut.

Jeg gikk ganske lenge utenfor klimadebatten. Jeg er generelt interessert i all form for naturvitenskap, men er og blir en generalist (universitetsløpet ble etter hvert for snevert etter min smak). Jeg kan ikke nå i dag si hvorfor debatten aldri tente meg i første halvdel av 00-tallet. Jeg fikk jo med meg denne famøse grafen til Mann, som ble slått opp både vidt og bredt. Men jeg bet meg ikke større merke i kontroversen rundt den. Før mye seinere.

Jeg kan ikke engang si at AIT eller den påfølgende Nobel-prisen var det som dro meg inn i runddansen. Jeg tror nok faktisk at det var seinere (men nok relaterte) diskusjoner med venner som fortsatt var 'fanget' inne i akademia, som trigget meg til å sjekke ut noen blogger for å se hva all hypen dreide seg om. WUWT og ClimateAudit var prominente i så måte. Og så må jeg jo si at BishopHill sin fantastiske dekonstruksjon av hele Mann vs. M&M-affæren, "Caspar & The Jesus Paper", hjalp godt til med å få øynene mine åpnet for hva som egentlig gikk for seg. Alt dette må ha vært en gang i 2008-09.

Jeg har dessverre ikke klart å se meg tilbake siden ...

Jeg var ferdig med hovedfag i fysikk i 1974 (fjernmåling av forurensning i luft og på vann ved hjelp av laser). Allerede da så vi jo hvordan  skremselspropaganda kunne brukes for å berge bevilgninger. Det var på den tiden da noen studenter i USA hadde ordnet seg utallige flyturer i arktiske strøk for å måle ozon-konsentrasjonen. Så stoppet pengestrømmen deres. Det var da de løp til media med "ozonhullet", og det pekuniære problemet deres var da med ett løst.

Selv reagerte jeg ikke på klimaforskningen før Al Gore ble tildelt fredsprisen(?!). Jeg skrev en opprørt e-post til min tidligere klassekamerat, Geir Lundestad, der jeg forklarte ham hvilken flause han var med på. Men det var for sent. Han svarte aldri på den eposten.

Dette åpnet imidlertid øynene mine for forskningen - og mangel på sådan - omkring klimaforandringene.
Jeg tror mitt hovedmotiv for å protestere mot den overdrevne propagandaen, er radbrekkingen av naturvitenskap og naturvitenskapelig metodikk.

Okular: Takk for å ha startet denne posten, så sent som i går kveld tenkte jeg at vi burde ha en slik, men det ble litt for seint.

Jeg for min del begynte å tvile på klimahypen på 70-tallet, da den hadde motsatt fortegn - den kommende istiden. Det virket spekulativt, uten at jeg undersøkte det nærmere. Da sirkuset begynte igjen på slutten av 80-tallet eller der omkring, var jeg igjen skeptisk, og tenkte at i neste uke står vel det stikk motsatte i Dagbladet....  hvis noen den gangen hadde fortalt meg hvordan dette ville arte seg mot slutten av 00-tallet, ville jeg neppe ha trodd dem.

Men så var det dette med debattklimaet... av en eller annen grunn ble folk rasende på meg hvis jeg ytret en smule skepsis, og/eller pekte på at det er vel heller usikkert... allerede rundt 1990 var dette noen steder å banne i kjerka... og det endte med at jeg trakk på skuldrene og sa at "jeg skal tro det når jeg ser bevisene". På den tiden var det aldri noen vitenskapelig diskusjon i disse miljøene, det var utelukkende "argument from authority", "alle forskerne er enige osv." Som Richard Lindzen påpekte i 1992 var "forskerne enige" allerede lenge før det var klart hva de var enige om.

Klimapanelet med deres rapporter og hockeykøller var deretter bare bakgrunnsstøy for meg fram til 2007/2008. Jeg ble enkemann i 2007, omtrent samtidig med at flere fugleunger ble mer eller mindre voksne og tok vingene fatt, og fikk plutselig et hav av tid i forhold til før.

Det var under en telefonsamtale med Telehiv(!) om helt andre ting at jeg kom i skade for å nevne noe om klima.... blant annet nevnte han da noe om en "hockeykølle", og jeg svarte vel noe sånt som "HÆ? Hockeykølle!!???" og fikk til svar at "Jada, den er tilbakevist for lenge siden." (Noe det skulle vise seg at han hadde svært så rett i, men nullius in verba...) Jeg gikk på nettet og søkte etter hockeykøller og klima, og så hadde jeg det gående. Noe av det første som møtte meg, var denne "tonen" hos enkelte debattanter, først og fremst Prestrud og Benestad, og dessuten på nettstedet RealClimate som var noe av det første jeg fant fram til. Jeg sperret øynene opp: Er dette en vitenskapelig debatt? Hva er det som foregår her? Jeg ble i første omgang rett og slett opprørt på vegne av dem det gikk ut over, som Humlum, Solheim (Jan-Erik altså) og kanskje spesielt Stordahl - den legemliggjorte sakligheten selv.

Så... etter hvert fant jeg fram til nettsider som WUWT men særlig ClimateAudit. Det kostet litt å forstå hvordan det hele hang sammen, men så snart jeg skjønte det, og at her var det mye å lære, bladde jeg meg tilbake til det eldste innlegget jeg kunne finne på ClimateAudit og begynte å hele bloggen som en føljetong. Og det var en svært så spennende føljetong - mer spennende enn Detektimen på TV. En øvelse som jeg vil anbefale, og som jeg har planer om å gjenta i vissheten om at jeg forstår en hel del mer nå en da - det er ikke til å legge skjul på at en del av de mer tekniske tingene går over hodet på meg. Men det er atskillig mer å lære på ClimateAudit enn matematikk, noe av det viktigste jeg har lært, er vel egentlig av det mer filosofiske slaget, hvordan man forholder seg til en debatt og et fenomen som klimahypen, og om å være redelig. I tillegg har det riktignok vekket til live hos meg en veldig hang til satire.... for det det måtte være verdt.

Jeg smugleste Debattsentralen en liten periode før jeg registrerte meg og begynte å delta- så jeg var forberedt på patologisk kverulering med videre. (Likefullt klarte et par av dem rett og slett å gjøre meg forbannet et par ganger, men det er en annen historie.)

Min bakgrunn er enkel: Jeg kommer fra enkle vestlandskår, tok realartium på 70-tallet, men visste ikke hva jeg ville bli (det vet jeg fortsatt ikke), begynte på et ingeniørstudium men kom til et slags Damaskus og trakk meg før det var for sent... studerte filologiske fag i stedet, det jeg hadde lyst til i øyeblikket, og tenkte jeg får sikkert jobb på en bensinstasjon i hvert fall. Vel, har aldri jobbet på en bensinstasjon, sitter foran en datamaskin og oversetter, men har erfaring fra diverse sommer- og deltidsarbeidsplasser, noe jeg anser som svært verdifullt. Så jeg endte opp som en halvstudert røver, naturligvis.

Det er jo kjempeflott å ha folk med bakgrunn som Okular og Stjakobs her - men jeg vil si én ting til medlemmer som ikke er så veldig aktive: Ingen har noe å skjemmes over, alles bidrag er verdifulle! Man kommer utrolig langt med litt sunt bondevett i klimadebatten. Man kommer også utrolig langt med litt vennlighet og en positiv innstilling, og da mener jeg slett ikke noe om å ha de "riktige" meningene. I realiteten er det vel bortimot så mange meninger i klimadebatten som det er deltakere.

Jeg tar imidlertid for gitt at gjengen på Klimaforskning har én ting til felles: Vi søker sannheten - hva den nå er. Jeff Condon skrev en gang (eller "words to that effect"): "I'm willing to go where the data take me". En skeptikers credo så godt som noe, spør du meg.

Takk til dere alle tre for disse innleggene. Spennende og interessant.

Jeg er ikke gamle kroppen i klimasammenheng. Har holdt på aktivt med naturforvaltning i en god del år, og snublet over klimainteressen fordi jeg lurte så inn i granskauen på hva det bakenforliggende var som bremset alle muligheter for å få til ekte naturvern.

Da jeg fant ut av dette, det var AGW-saken som var det store håndbrekket, brukte jeg lang tid på å ta dette inn over meg, og snakket ikke med noen om det. Så fant jeg ut at jeg i hvertfall ville vite hvor reell denne klimakrisa var, siden alle andre hensyn så ut til å måtte vike for en større, mer viktigere sak.

Snublet over de vanlige bloggene, og gjorde etter hvert det samme som Bebben. Leste Climate Audit fra A til Z, forsto ikke alt, men skjønte raskt at McIntyre var en meget grundig og saklig person.

Leste etter hvert det som kom på Real Climate og andre AGW-blogger også, og det var da jeg oppdaget hvor fælt disse folkene oppførte seg, med personangrep og usakligheter som forse, ikke uheldige unntak, at jeg virkelig begynte å lete etter de opplysninger som har ført meg hit jeg står i klimasaken i dag.

Har lært en god del under veis, og regner med at jeg kun har 99,99 % igjen å fatte før jeg kan kalle meg kunnskapsrik. Gjør imidlertid alt jeg klarer for å være en ørliten brikke i et forhåpentlig sterkere og sterkere maskineri som kan få stoppet galskapen før vi ødelegger all verdifull natur i dette landet. Derav min til tider krakilske oppførsel, særlig når det kommer til vindmøller. Hver eneste dag utføres ureversible naturødeleggelser i landet vårt, og de gjøres svært ofte i klimaets tegn.

Det tok sin tid fra jeg erklærte meg selv som skeptiker til jeg turte fortelle noen om det. Jeg følte meg som en sviker.

Dette var en fin og interessant tråd! Her får vi tydeligvis litt mer innblikk i de enkeltes bakgrunn og tanker. Det er nok noe som har manglet i debatten.

Jeg er av dem som kom sent til erkjennelsen, veldig sent ser jeg nå. Jeg har ikke vært bevisst problemstillingen med klimadebatten før langt ut på 00-tallet. Som andre har nevnt, har også jeg tatt for gitt at vitenskapen har vært ærlig og fortalt oss hva man mener er den vitenskapelige sannheten om ozon-lag og klima, samt andre spørsmål.

På den andre siden har livet lært meg at jeg bør følge filiosofien "trust, but verify". Det har vært situasjoner hvor jeg har opplevet at generell tiltro til meneskenes godhet ikke er tilstrekkelig. Jeg måtte lære meg til å stille spørmål ved det aller meste. Tillit kan bare bygges med gode erfaringer over lang tid.

Jeg tok realartium på slutten av 70-tallet og ble seinere bygningsingeniør, med spesialisering innenfor konstruksjonsteknikk, dvs. endel datamodellering og beregninger. Seinere har jeg jobbet med utvikling av programvare på det området i en liten mannsalder. Datamodeller er jo en del av klimadebatten, så den bakgrunnen er relevant.

Parallelt med dette har jeg alltid hatt en intens interesse for naturvitenskap generelt, og  astronomi spesielt. Pleide å pløye igjennom deler av de tungleste Scientific American før de ble overtatt av tyske eiere engang på 90 tallet. Noen få år etterpå sa jeg opp abonnementet i ren frustrasjon over svadaen.

Har i perioder drevet nokså aktivt som amatørastronom, og i det miljøet har det vært mye debatt om solaktiviteten, innkludert prediksjon av kommende sykel. Har fotografert solflekker lenge før jeg begynte med klimadebatten.

I forbindelse med dette med Sola, var det en bekjent innenfor amatørastronomimiljøet som sendte meg en artikkel engang tidlig i 2008. Det var en artikkel om Sola, skrevet av David Archibald. Der stod det endel ting om Sola og Maunder Minimum jeg kjente meg godt igjen i, men på slutten ble jeg støtt av hva jeg oppfattet som irrelevante og uhørte opplysninger. Det var noen avsnitt der det ble hevdet "CO2 is not a pollution". Det var rimelig provoserende, det var jo rett og slett feil.

Men hvordan kunne en slik person skrive interessante og riktige ting, og provoserende tull i én og samme artikkel? Dette måtte undersøkes. Da fant jeg fort fram til WUWT, ClimateAudit, SolarCycle24.com mm., og da var det gjort. Jeg ble sugd inn i et univers av vitenskap, debatt, politikk og tvilsom oppførsel. Samtidig meldte jeg meg inn på Aftenpostens Debattsentral ("Klima- og klimapolitikk" "Miljø- og miljøpolitikk" som det het før de strøk dette med politikk siden folk begynte å diskutere politikk, noe de ikke skulle), for å finne ut hva som rørte seg her på berget. Da fant jeg fort ut at noe meget merkelig foregikk. Det satt noen i bakgrunnen og slettet for fote hvis man hevdet noe som den ene siden i debatten ikke likte, selv om alt var saklig formulert og vel begrunnet.

Jeg samlet endel hårreisende opplysninger iform av skjermdump-kopier, og skrev til Aftenpostens redaktør, vedlagt 15 siders dokumentasjon på hva som foregikk på Debattsentralen. Etter 4-6 uker med purring og masing fikk jeg et svar fra Aftenpostens ansvarlige for nettdebatt, Cornelia Kristiansen:

Sitat"Jeg har sett på klagen din og eksemplene du har sendt oss. Vi sensurerer ikke politiske ytringer i debattsentralen, og det er heller ikke snakk om sensur i dette tilfellet. Feil moderering forekommer fra tid til annen, men stort sett synes vi de gjør en svært god jobb."

Da var vi kommet så langt at det jeg i utgangspunktet trodde var vitenskapelige sannheter, hadde blitt til en vitenskapelig debatt som viste seg å ikke kunne føres, fordi forskere  jukset med dataene og noen meninger var det forbudt å ha i offentlig debatt. Og så begynte de å slette det jeg sa. Da ble jeg klar over at her er det noe helt annet enn vitenskap som er styrende, det handler om rå makt, penger og politikk.

Jeg fant ut at dette måtte eksponeres, om jeg så skulle gjøre det alene. I det stille begynte jeg å samle dokumentasjon her http://debattsentralen.blogspot.com/

Etter noen måneder fikk jeg kontakt med Jostemikk, seoto og et par andre utenfor AD, og før jeg visste ordet av det, hadde klimaforskning.com sett dagens lys i Juni 2011, etter at bl.a. forskning.no hadde stoppet all klimadebatt
http://debattsentralen.blogspot.com/2011/05/en-annen-klimadebatt.html

Opprettelsen av klimaforskning.com skjedde kort tid før sommerferien, men vi fikk da nevnt det på AD, slik at folk visste om det. Så kom 22. Juli, og AD forsvant. Etter min mening hadde Aftenposten ønsket å legge ned AD, og nå fikk de en anledning. Dermed var bordet dekket for klimaforskning.com, og her er vi.

Mange takk til Jostemikk og seoto for et fantastisk vellykket initiativ!

Får slenge meg på her jeg også. I motsetning til de fleste av dere har jeg ikke allverdens klimafaglig ballast, men Bebben snakket om sunn fornuft, så jeg får "skylde" på den.
For f.eks 15 år siden trodde jeg også fullt og fast på CAGW-hypotesen, av den enkle grunn at jeg virkelig trodde ALLE klimaforskere var helt samstemte, for det stod det i MSM at de var.

Men smått om senn kom det små drypp av skepsis fra mer eller mindre troverdige leserinnlegg, samt link til diverse nettsteder, f.eks Klimarealistene. Dessuten leste jeg boken "Kampen om klimaet", og dermed hadde klimaskepsisen for alvor slått rot.

Som det jordnære mennesket jeg er, finner jeg også mye av den religiøstlingnende og virkelighetsfjerne retorikken og argumentasjonen blant de klimareligiøse som temmelig håpløs.

I tillegg har dette klimastyret nå pågått sålenge at en ser etterhvert hvor feil tar, men de innser det ikke selv, men lukker øynene og kjører på for saken som om ingenting har hent. Og så har vi alle "gatene".

Dette var vel i all hovedsak mine grunner til å bli skeptisk til klimahypen.

Mange spennende historier her! Flott tiltak med denne tråden, selv om man ikke skal føle seg forpliktet  til å "bekjenne" sin fortid  8)

Min bakgrunn er arkitektutdanning på 80-tallet, og i dette faget finnes et gammelt behov for å "frelse" folket, noe som går helt tilbake til boligdebatten på tidlig 1900-tall, da arkitektene gjorde en stor innsats for bedre og mer hensiktsmessige boforhold for folk flest. Denne holdningen er ført videre som en ubevisst del av vår persona, den dukket opp igjen under oljekrisen på 70-tallet, da det ble populært med diverse Reodor Felgen-prosjekter med energi fra kupromp og denslags. Og vi ser det igjen i klimadebatten, med satsing på nullutslipp og plussenergi-hus. Ikke noe galt med å spare energi, men når arkitekter samtidig villig lar seg presse til å tegne boligprosjekter med dårligere planløsninger og lysforhold enn for 80 år siden, blir det et misforhold.

Min "klimabakgrunn" er som mange andres; jeg var "passe skremt" av global oppvarming og syntes co2-utslipp var noe skummelt som vi måtte begrense. Via vanlig nysgjerrighet kom jeg over AD's debattforum, og begynte å lese innlegg. Som andre har nevnt, ble jeg slått av den hatske holdningen hos alarmistene, og hvordan deres sak ble forsvart med en glød som grenset til det desperate, og som virket unødvendig dersom alt de hevdet, var korrekt. Så jeg begynte å skrive litt selv, for 4-5 år siden, og ble imponert over skeptikernes saklige og kunnskapsrike argumentasjon, AndersV var jo et forbilde i så måte. Og det var linker og blogger allestan, og selv uten noen realfaglig bakgrunn ble det snart klart for meg at "klimakrisen" var en myte.

Jeg vil påstå å ha en fintfølende radar for hykleri og dobbeltmoral, og den ga sterke utslag i klimadebatten. Etterhvert vokste også skuffelsen og sinnet ved å se et skremmende ensrettet samfunn, noe som ga anledning til å gruble over hvordan det kan oppstå grobunn for slike irrasjonelle bevegelser som klimarørsla, og våre halvglemte metafysiske behov.

Når jeg ser tilbake, er det skremmende hvor lettlurt jeg var, hvordan jeg trodde på media og fagmiljøer. Dette gjør meg ekstra forbannet over arrogansen hos de som fortsatt prøver å overkjøre andres skepsis med blind tro på autoritære profeter.

Har nok et visst talent som "djevelens advokat", og er god til å hakke og hogge og finne brister og mangler i logikk og argumentasjon. Har også, som A1, kopiert noen innlegg fra AD, men bare i svært beskjeden grad. Er glad for at jeg iallfall fikk med meg noen av alarmistenes mest ekstreme utsagn, som det er morsomt å minne dem på idag. Hadde aldri forestilt meg at AD kunne bli stengt over natten, og opplever dette som et angrep på vår ytringsfrihet, når man ikke engang kan oppsøke forumet for referanser.

Det er morsomt å høre litt over våre forskjellige veier til dette forumet, og hvordan sunn skepsis binder oss sammen. Igjen takk til de som startet det hele.

Det ConTrari skrev om nedleggingen av AD kan jeg skrive under på, det var som å få et slag i ytringsfrihetens "tryne". Selv om jeg altså ble steng ute noen uker før den ble nedlagt som også var ytterst frustrernde. Det brant i fingrene etter å skrive, men kom ikke inn på forumet. Prøvde minst 2 henvendelser til AD uten å få svar. Grrrr!

VGD ble en fattig erstatning.
Det var derfor helt topp da klimaforskning.com dukket opp som en reddende engel.

Sitat fra: ConTrari på mars 23, 2012, 15:23:57 PM
Hadde aldri forestilt meg at AD kunne bli stengt over natten, og opplever dette som et angrep på vår ytringsfrihet, når man ikke engang kan oppsøke forumet for referanser.

Jeg hadde forestilt meg at akkurat det kunne skje, og ga også uttrykk for det 19. Mai 2011 på Debattens Fugl Føniks  (http://debattsentralen.blogspot.com/2011/05/en-annen-klimadebatt.html), nederst i innlegget som handlet om stengning av klimadebatten på forskning.no:

[attachimg=1 width=650]

"Hvor lenge har vi igjen før klimadebatten stenges også hos Aftenposten? Uker, måneder?" var spørsmålet. Det korrekte svaret viste seg å bli "litt over 2 måneder".

Sitat fra: Amatør1 på mars 23, 2012, 17:56:37 PM

"Hvor lenge har vi igjen før klimadebatten stenges også hos Aftenposten? Uker, måneder?" var spørsmålet. Det korrekte svaret viste seg å bli "litt over 2 måneder".

Jeg trodde aldri at hele debattsentralen ville bli stengt, millioner av innlegg, tusener at bidragsytere, masse tråder som ikke var politisk betent, masse informasjon som var nyttig for svært mange, alt utslettet med et tastetrykk.

At Aftenposten skulle stenge debattfora som politikk og miljø, der de kanskje følte at de mistet kontrollen, er en ting, men å slette så mange menneskers innsats for almennyttig informasjon og kunnskap er bare horribelt.

Ikke at jeg vil forsvare å fjerne de hissigste debattene på AD, men jeg synes saken er større enn dette, det var et slag i ansiktet på hele folket.

Helt enig i det du sier. Men overraskende var det ikke.

Sitat fra: Amatør1 på mars 23, 2012, 19:21:31 PM
Helt enig i det du sier. Men overrsakende var det ikke.

Du så nok hva som kunne skje bedre enn meg  8)

Artig å høre hvor dere kommer fra hen i landskapet. Og hvordan vi alle synes å dele forferdelsen over hvordan AGW'erne fører debatten med slik religiøs blindhet og intoleranse. Jeg skjønte jo tidlig at jo mer jeg leste meg opp på emnet, jo mer forstod jeg at det ikke hang på greip noe av det de sa. Ikke rart de gjør alt som står i sin makt for å hindre ekte objektiv kunnskap om saken å komme menigmann for øre.

Jeg glemte ellers å nevne at jeg studerte et år ved UNIS på Svalbard (arktisk geologi) og at jeg der var heldig å ha selveste Ole Humlum som kursleder i Svalbards fysiske geografi. Denne stillfarne dansken som har gjort nordmann av seg husker jeg som en ytterst nøktern, vennlig og alltid forbeholden mann. Han kom aldri med påstander som han ikke kunne underbygge, betonte alltid usikkerheter og var alltid svært nøye med å belyse alle sider ved en sak. En vitenskapsmann av den gamle skolen, kan man kanskje si - som ble nevnt her tidligere, sagt av Jeff Condon (Jeff Id): I go where the data take me.

A propos Jeff Id, så husker jeg når Jostemikk nevnte denne bloggkommentatoren Nullius in verba på en annen tråd, at det alltid var en fornøyelse å lese kommentarfelt under gjerne temmelig tekniske temaer, og der på en måte sette sin lit til visse helter som fullstendig, ved hjelp av sylskarp innsikt, tørre fakta og velfunderte resonnementer kunne avkle krakilske og som oftest selvhøytidelige bedrevitere fra alarmist-leiren. Særlig husker jeg diskusjonen som gikk som en farsott gjennom Climate Audit og nettopp Jeff Ids Air Vent omkring Team-broileren Eric Steigs store artikkel i Nature 2009 om oppvarming i Antarktis. Denne mystiske Ryan O imponerte meg, fullstendig umulig å vippe av pinnen eller å nedargumentere. Og han tok jo innsigelsene sine helt til publikasjon (under sitt fulle navn, Ryan O'Donnell, og med hjelp fra Steve M og Jeff C), etter å ha blitt utfordret på det direkte av Steig selv.

Good times!

Jeg er veldig enig med de foran, dette er nyttig og interessant historiefortelling. Morsomt å bli bedre kjent, uten å kjenne hverandre.

Jeg har fysikalsk kjemi fra Blindern i 70-årene, med en dr. grad på toppen. Sluttet som vit.ass i 1978 og har jobbet med arbeidsmiljøkjemi siden den gang.

Jeg var på Blindern da kampen rundt sur nedbør raste som verst. Kjente professor Rosenquist (geolog) som fikk hard medfart. Han mente skogsdøden ikke kunne skyldes sur nedbør, men heller jordsmonnet (kalkfattig). Han fikk rett. Derimot ble vann på Sørlandet sure, og måtte kalkbehandles.

I 80-årene trodde jeg på eksosutslipp som en betydelig miljøfaktor, og slo av tomgangen på bilen. Så ble det slutt på Pb-bensin, katalysator kom inn med bedre forbrenning og utslippet ble nok betydelig mindre problematisk. Men noen tanker rundt CO2 gjorde jeg meg ikke da. Jeg drev forskning, trodde på forskerne, og fulgte miljøvernoppfordringene.

Så ble det ozon-hull, og trodde fullt og helt på KFK-gassenes betydning. Det var jo reaksjonslikninger som "forklarte" ozon-tapet. Her behøvde vi jo ikke gjøre noe spesielt, myndighetene sørget for at vi brukte kjølegasser og drivgasser som "tettet hullene". I det siste 10-året er det reist spørsmål om det var fraværet av KFK som tettet hullene, eller om det var/er en naturlig prosess?

Da klimapanelet ble opprettet, GHB herjet rundt, trodde jeg på CO2-oppvarming. Jeg visste at CO2 absorberte IR-stråler, om enn mye mindre enn vanndamp. Og CO2 hjalp jo til å gjøre kloden beboelig, så det virket plausibelt. Så da Al Gore og kampen om det menneskeskapte klimaet begynte for fullt rundt 2005-2006, var jeg fortsatt overbevist om CO2-skader, selv om jeg var sterkt i mot at Nobelprisen passet på klima.

Da Regjeringen begynte med dieseltriksingen 2006/2007 skjønte jeg at det var mer enn ugler i mosen. Det var spesielt ved begrunnelsen om at redusert utslipp av CO2 fra dieseldrift skulle presentere Norge som en pådriver i klimakampen, at jeg våknet, begynte å lese, samt skrev om dette. Da registrerte jeg også hvordan alarmistene argumenterte, f. eks. Prestrud og Drange i Aftenposten. Så det skal Prestrud ha, med sin dårlige folkeskikk bidro han til gransking av disse sterkt sjikanøse utspillene. Omar Åm var i et angrep i Aftenposten, tidlig 2008. Jeg leste boken hans, Kampen om klimaet, og ble overbevist om at klimasaken var mer svindel enn vitenskap. Deretter ble jeg klar over Kjell Stordahls debatt med Rasmus Benestad, der Benestad gang på gang mistet grepet på egne tanker og egen atferd i skrift. Deretter ble det åpenbart at NFR og regjeringen sluset penger inn i konsekvenser av og tiltak mot CO2-utslipp. Så ble jeg tipset om læreboka Tellus 10, i US, som bare snakket om den fæle CO2. Opptredener til Jørgen Randers som svovelpredikant bare styrket meg i troen på at her var det mer "ulv, ulv" enn ull. Føre-var er jo et mantra for hele miljørørsla, noe som egentlig er kunnskapsvegring. Godt beskrevet av Åm i boka.

På dette tidspunktet begynte jeg å delta på Debattforumet til Aftenposten. Og det skal alle klimatroll ha, de forsterket min skepsis. Så kom Klimarealistene på banen, Kvalheim og Ellestad frontet ClimateGate 1.0 og alt det uetterrettelige i klimapanelet, så det tragikomiske skuespillet ble bare tydeligere og tydeligere, og aktørene på IPCC-laget ble mer og mer kopier av hverandre, etter modell av Keiserens nye klær. Dernest leste jeg boka til Per Engene, og selv om stilen i den boka til tider er litt sleivete, ble det åpenbart for meg at IPCC-laget hadde for liten kunnskap om termodynamikk og naturlovene, til å mestre konfrontasjonen med sin egen "klimatro". På Debattsentralen i Aftenposten fikk jeg styrket mitt syn på det religiøse preget som alarmistene hadde. Det var helt i tråd med den påkallelsen på bibelen som Erik Solheim foretok i Maridalen, en dag i april 2010.

Tidligere, i perioden 2008 - 2011 ble jeg opprørt over alarmistene. Nå blir jeg lattermild. Det som er interessant er driften i argumentene som vi ble møtt med. Disse ord og begreper gikk igjen: 2500 forskere står bak og støtter, det er konsensus, vi må handle føre-var, skeptikerne publiserer ikke, skeptikerne er pensjonister, skeptikerne driver ikke med klimaforskning, du må tenke på barnebarna dine, vi går en dødsrisiko i møte, den kommer raskere og raskere, havet kan stige 10-20 m, temperaturen kan stige 6 grader hvis vi ikke får ned CO2-nivået, havet blir surere, skeptikerne opptrer som de verste i tobakkskampen, skeptikerne er sponset av big-oil, skeptikerne har en destruktiv agenda, skeptikerne bare ønsker å hindre de som vil redde kloden.

Nå er det lenge mellom hver gang vi støter på Concerned Scientists, med Vettlesen og Hessen i front, Drange og Randers med sine svovelprekener. De som er igjen – på sporet - er: Bellona, Naturvernforbundet, Fremtiden i våre hender, Natur og ungdom, Zero, WWF. I tillegg har vi klimakameratene på Stortinget, godt hjulpet av Kongen og Regjeringen.

Da gjenstår Pål Prestrud. Han har måttet skifte spor noen ganger han også. Han tøver ikke mer med dette med publisering. Nå snakker han tom. om lange perioder med flat eller endog fallende temperatur, som forventet. Men det er global oppvarming uansett. Det er mindre mas om hvem det skal lyttes til. Mulig har han oppdaget at den greina han selv satt på var nesten sagd av. Nå roper  han fra tid til annen på hjelpekorpset. Dvs. forskere som ikke har spesiell kompetanse på klimaet, men som er i stand til å tenke selv. Klart de må slippe til. Men de aller fleste i hjelpekorpset til Prestrud starter jo med IPCC som grunnlinje, og det gjør det ganske så umulig å diskutere naturlig kontra unaturlig klimapåvirkning med dem.

Jeg var i utlandet da Debattsentralen i Aftenposten ble nedlagt. Jeg ble forbannet av et slikt ran, knyttet til et materiale fra folk flest. Er det noen som har sett på opphavsrett her?

Men så, etter noen måneder uten en god ankringsplass, fikk jeg et tips om det vi holder på med her. Og takk og pris til "The Starters".  :)  :)  :)

Sitat fra: ebye på mars 24, 2012, 18:30:21 PM
Jeg var i utlandet da Debattsentralen i Aftenposten ble nedlagt. Jeg ble forbannet av et slikt ran, knyttet til et materiale fra folk flest. Er det noen som har sett på opphavsrett her?

Ja, se LOV 1961-05-12 nr 02: Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven). (http://www.lovdata.no/all/hl-19610512-002.html)

Sitat§ 1. Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.

       Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som
1)   skrifter av alle slag,.
2)     ...

Det er altså udiskutabelt at de som skrev på Debattsentralen har opphavsrett til materialet. Aftenposten har ikke noen slik rett, opphavsmannen har enerett etter §2

Sitat§ 2. Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.

       Som fremstilling av eksemplar regnes også overføring til innretning som kan gjengi verket.

       Verket gjøres tilgjengelig for allmennheten når
a)   eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten,
b)   eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler, eller
c)   verket fremføres offentlig.

       Som offentlig fremføring regnes også kringkasting eller annen overføring i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

Aftenposten bryter §2 ved å forhindre opphavsmenns enerett til å råde over åndsverket, ved bl.a. å forhindre framstilling av eksemplar (det er jo det vi vil ved å ha tilgang til arkivet).

Slik jeg ser det, krever loven at Aftenposten frigir arkivet til opphavsmennene, dvs. offentligheten.

Det tok litt tid før jeg kom i gang med "min historie". Et forsøk ble gjort, men det satte så mange tankeprosesser i gang at jeg først måtte komme meg gjennom dem.

Innerst inne er jeg nok en vannmelon, en som er grønn utenpå og rød inni, i hvert fall litt rosa. Det spørsmålet jeg oftest stiller, er hvorfor? i en sterk tro på at det må være en årsak, en påvirkning, til det som skjer. Og som man roper i skogen får man ofte rare svar.

Jeg, som folk flest, ønsker det beste for de fleste, og drømmer om en rettferdig verden. En verden der folk er til for hverandre og ikke bare for seg selv. En verden der frykt kun er en nødvendig egenskap for å forstå at man ikke skal kaste seg ut fra et fjell og tro man kan fly. En verden der folk forstår at kjærlighet til alt og alle som omgir oss er den eneste bærende kraft. I en slik verden ville det ikke være plass til grådighet og hovmot.

Som så mange andre, drømmer jeg altså om Utopia. Mange mennesker opplever litt av dette Utopia en eller annen gang i sitt liv - i de øyeblikkene da alt virker sant og alt er godt. Dessverre varer sjelden slike stemninger særlig lenge - et eller annet ser ut for alltid å komme i veien.

Frykt kommer ofte i veien for livet. Frykt for å bli syk, for å mislykkes, for å dø, for å miste noen, for å bli sveket, for å ta feil ... Dersom tilliten til livet hadde vært bedre forankret, ville kanskje frykten også bli mindre?

Vel, alle disse tingene har det vært skrevet veldig mye om, for det opptar de fleste.

Så stikker man fingeren i jorden for å finne ut hvor man er i den virkelige verden, og stikker den deretter opp i luften for å kjenne hvor vinden blåser. Man er over i vår verden, den vi lever i her og nå. Her er kjærlighet oftest byttet ut med selvopptatthet og personlige nytelser og opplevelser, barn blir mer og mer tatt hånd om av et apparat som er opplært i hvordan man ønsker at barna skal utvikle seg, og som er raske til å sette diagnoser dersom barnet ikke flyter naturlig med i strømmen. Er man motstrøms ødelegger man flyten.

Hvem er det som bestemmer hva vi skal tenke? "Tankepolitiet?" Hva er det mest effektive middel til å stoppe selvstendige tanker? Dette kan også diskuteres side opp og side ned.  Mennesker er lette å forme og lede. Vi stammer vel ikke fra apene for ingenting.  Monkey see, monkey do. (http://en.wikipedia.org/wiki/Monkey_see,_monkey_do) - "The saying refers to the learning of a process without an understanding of why it works."

Til tider kan jeg nok virke noe flåsete, men flåsete er også en beskyttelse av seg selv i frykt for angrep dersom man går for dypt i seg selv.

Og hvorfor ble jeg skeptisk til troen på menneskeskapte klimaendringer? Aller først må jeg si at jeg falt for alt de sa, som den naive vannmelonen jeg var. Det var helt fryktelig at vi, gjennom vår måte å leve på, ville skade hele kloden! Selv om jeg gjennom livet har utviklet en sterk skepsis til mye av det som skjer, falt jeg for denne påkallingen av skyldfølelse over å leve. Jeg tok det til meg som en sannhet som plaget meg i bakgrunnen, men som ikke akkurat fylte mine dager med de største bekymringer. Derfor gikk jeg heller ikke inn for å finne ut særlig mye om hva som skjedde, jeg stolte på våre ledere - og måtte ha hjelp til å forstå mer om hva som skjedde.

Da mistanken om at noe i denne saken luktet vondt først ble vekket, dukket straks mitt vanlige spørsmål opp: Hvorfor?

Hvorfor ønsker noen å skremme oss?

Alle skremslene i politikeren Al Gores film "An Inconvenient Truth" fikk en ny mening. Al Gore visste jo alt om å lage kampanjer. Hvorfor var han med i denne aksjonen? Hvorfor var vår tidligere statsminister så sterkt involvert? - Og vår nåværende statsminister, vår utenriksminister, vår miljøvernminister? Hvor lenge hadde de egentlig holdt på med dette? Hvorfor var politikerne så fryktelig engasjert i å spre fryktens budskap?

Min oppfatning er at politikere på så høyt nivå som nevnt over, ikke er idealister, de har ofte egennyttige mål med det de gjør. Så hva var målet?

Og siden har jeg gravd i møkkahaugen, og stanken blir ikke behageligere, haugen virker utømmelig.

Siden jeg bare er et enkelt menneske, uten høy utdannelse, valgte jeg å følge de politiske sporene i stedet for de vitenskapelige. Takk til alle dere andre som tar dere av den vitenskapelige siden! Og takk for alt det jeg tross alt har klart å tilegne meg om klima. Det har gitt meg en helt ny forståelse av så mye, og også lokket meg over på mye interessant historisk stoff om hvordan klima, vær og katastrofer var i tidligere tider.

Personlig har jeg ingen tro på at én forsker kunne starte dette sirkuset på egenhånd. Sannsynligvis ville ingen lyttet til en slik forsker uten at han hadde solid ryggdekning. Og da var neste spørsmål: Hvorfor ble en katastrofevarsler av en forsker så nødvendig i arbeidet for noe som etter hvert utviklet seg til å bli selve "THE CAUSE" for så mange? Og hvilke tilleggskvalifikasjoner viste forskeren seg å ha? Jo, han var en grønn aktivist med et forunderlig hat til kullindustrien. Hvor hadde vi vært i dag uten kullindustrien? Fortsatt levd i huler, der menn slo hverandre med klubber og dro kvinner etter håret?

Selv om grønne aktivister til tider kan ha virket utidige, har jeg alltid sett på dem som nødvendige for å skape et press på politikerne for å holde naturen i orden, en balanse mellom natur og økonomi. Nå ser jeg hvordan mange av fotfolket blir grovt utnyttet i sin blinde tillit til at det de gjør er det beste for klodens klima og framtid.

Det har blitt uhyggelig mange timer i søken etter svar. Svarene er ofte ufattelige. Det jeg gjør påvirker meg i totalt motsatt retning av hva jeg egentlig ønsker, men man dras inn i det, og håper å dukke opp med svaret. Noen ganger har jeg mest av alt lyst til å lukke ørene, øynene og munnen, og sette meg ned med en fortryllende bok om skjønnhet i livet.

Spørsmålene jeg stiller meg selv, er: "Må jeg vite dette?" "Blir livet bedre av kunnskap?" Kanskje Bibelen har rett i at de saktmodige skal arve jorden? Eller var det også bare enda en hersketeknikk for de store, og ofte skjulte, ledere? De som ser ned på den store horden med forakt, vi er bare et nødvendig onde, men altfor mange! Noen ganger kan jeg faktisk forstå dem, for horden finner seg i det meste, motstandsløse, tankeløse, selvopptatte ...

Eller ønsker de, helt uegennyttig, det beste for verdens befolkning?  ???

Nå går jeg ut i den nydelig "sommeren" vi har og nyter solen og en fortryllende bok om skjønnhet i livet. Man trenger litt balanse ;)

Denne tråden er sabla interessant. Synd vi er så få at vi snart går tom for nye bekjennelser.

Det dukker sikkert opp noe, Jostemikk.

En ørliten detalj som mangler, helt uavhengig av medlemsmassen,   :) er om det var en som hadde gått fra opponent til proponent for IPCC. Bjørn Lomborg har konvertert, men om vi får ham i skriftestolen her i "rosehagen" er vel tilsomt.

Det hadde også vært interessant å høre om hvordan tilhengerne reagerte første gangen de hørte om overmenneskelige egenskaper. Kan de ha tvilt seg frem til AGW? Er det AGW-deler som er for spektakulære: det tror jeg ikke på før jeg får se det.   :-\

Som han sa, den gamle ærverdige professoren i partikkelfysikk, som var skeptisk til antipartikkelen. "Den tror jeg ikke på, før jeg ser en".   ;D

Takk til Okular som fant på en ny tråd for å beskjeftige oss.

I likhet med Bebben fant jeg aldri ut hva jeg skal bli, etter realfag på gymnas. Fant meg ikke til rette på Blindern på 70-tallet, det ble studentforeninger, deltidsjobb og start av eget firma. BI noen år senere ble heller ingen suksess, jeg fikk et tilbud fra en amerikansk eksportsjef jeg ikke kunne si nei til. Da fikk heller ukulturen på BI seile sin egen sjø. Noe jeg ikke angret på.

Noen kaller det halvstudert røver, men jeg foretrekker å si det som Charles Darwin; Jeg har utdannet meg selv.

Siden alle partiene her hjemme var enige i klimapolitikken, gikk jeg ut ifra at vi stod ovenfor et reellt problem. Uten at jeg gadd eller tok meg tid til å sette meg inn i sakene siden begge våre konservative partier (H+Ap) var enige .  Vanligvis er jeg av den oppfatning at hvis SV har et standpunkt i en sak, så er det eneste rette standpunktet det diametralt motsatte. Fredspris til Al Gore og IPCC? Usaklig tildeling, javisst, men hvor ofte tildeles prisen til de som har arbeidet for fred, istedet for til politiske allierte av Det Kongelige Norske Arbeiderparti? Ikke spesielt ofte!

Så kom Climategate-emailene! Den gang Watergate-skandalen var fersk, hadde jeg satt meg inn i den. Så da både Prestrud og Gordon Brown uttalte at dette kom fra folk som trodde jorden var flat, ble jeg relativt mistenksom. Leste alle mailene, bakgrunnsmateriale, fant raskt frem til kilder, Climate Audit var sakligheten selv, jeg mislikte allerede Gordon Brown som en politisk sjarlatan. Hans påstand før Copenhagen om at jorden ville gå under i løpet av 100 eller 300 dager hvis vi ikke handlet, virket ikke betryggende for hans allierte, inklusive Prestrud som jeg nå leste meg opp på. Det skulle ikke mye lesning til før det var klart at Prestrud var en ganske så rabiat demagog, kunne ikke mannen en eneste gang oppgi kilder for sine mange uhyrlige påstander? I realistforeningen traff man etterhvert på de virkelige vitenskapsmennene, og man fant raskt frem til bloggene til Piers Corbyn, Richard Lindzen, Roy Spencer og Judith Curry for å nevne noen.

SPPI og Lord Monckton hadde glitrende analyser som viste at IPCC stod for en politisk prosess, hele prosessen var basert på svindel (Dr. Manns hockeykølle, omskrivningen på AR2 av Ben Santer, trakasseringen av kjettere som Paul Reiter og mange andre).
Fra før av vet man jo at de fleste politikere som gjør seg umulige i hjemlandet grunnet korrupsjon, svindel eller annen uetisk oppførsel som regel blir eksportert til FN-systemet. (Dere husker vel Terje Røed Larsen?) Der får de selskap av andre politikere som har kjøpt seg en ny karriere etter å ha nådd toppen hjemme.

Nåsåman hva NGOer med grønne sugerør i statskassen kunne få til, støttet av uetiske Lysenkoister i samarbeid med et korrupt FN-system og politikere her hjemme som krisemaksimerte klimaet for så å kunne stå frem som reddende engler for å kunne styrke sin politiske makt. Ikke så rart, men litt skuffende at vår samlede politikerstand hadde slukt dette agnet, med søkke, snøre og hele fiskestangen!
Men enhver tvil om hvorvidt Gro & Co hadde rent mel i posen forsvant som dugg for solen.

Siden den globale oppvarmingen stanset i 1998, og siden maksimalt 5% av den var menneskeskapt - hvem var det nå som fremstod som umoralsk???