Eller kanskje å kjenne sin størrelse? Det er agurknytt-tider, og et perspektiv på størrelse kan kanskje kalles slikt?
Vi er liksom ikke allverdens store vi mennesker hvis vi sammenligner med planeten vi bor på. Planeten vi bor på er heller ikke allverdens diger hvis vi sammenligner med gasskjempene våre, der Jupiter er den suverent største. Faktisk større enn alle de andre planetene i solsystemet til sammen.
Men selv Jupiter blir liten sammenlignet med sola. Fy så diger sola er! Eller er den egentlig det?
(http://www.eddieborgers.nl/wp-content/uploads/2011/06/Big-stars.jpg)
Bilde: Eddieborgers.nl (http://www.eddieborgers.nl/wp-content/uploads/2011/06/Big-stars.jpg)
Hvis man virkelig følger med her, så blir man fryktelig fort bittelten, og kansje nesten helt ingenting... :D
Vi er i hvertfall nærmere å være ingen ting enn å være store, Ewer. Men en slik uttalelse er vel kanskje lite verdt, så lenge jeg ikke har særlig styr på størrelser. Hva er stort? Hva er lite? :D
Sitat fra: Jostemikk på juli 06, 2012, 21:01:49 PM
Eller kanskje å kjenne sin størrelse? Det er agurknytt-tider, og et perspektiv på størrelse kan kanskje kalles slikt?
Det er slett ikke dumt å bli minnet på dette, i disse postmoderne, nyreligøse tider. Det er virkelig store forskjeller i størrelse ute og går, og vår jord er virkelig forsvinnende liten. Og enda har vi ikke snakket om avstander i verdensrommet.
Da blir det virkelig store tall!
Forøvrig, en av de store stjernene du nevner, Betelgeuse - eller alpha (hvordan skriver jeg greske bokstaver her...?) Orionis har dere alle sett på himmelen, det er "øvre venstre skulder" i Orion som vi jo ser om vinteren. Betelgeuse er så stor at dersom vi byttet ut Sola med Betelgeuse, ville stjernen rekke helt ut til Jupiter!
Engang i løpet av de neste 10 millioner år kommer Betelgeuse til å eksplodere som en supernova, det kommer til å bli et fyrverkeri av de sjeldne, det er jo bare ~600 lysår til Betelgeuse!
Å se disse størrelsesforskjellene burde virkelig få mennesket til å føle en dyp ydmykhet!
Dersom det finnes høyere intelligens som følger oss her på jorden, må de le seg i hjel av vår oppførsel - eller mangel på sådann!
Vi er velsignet med den blå, levende planet, og alt vi klarer er å misbruke våre muligheter til det perfekte liv :(
Sitat fra: Amatør1 på juli 06, 2012, 21:55:49 PMEngang i løpet av de neste 10 millioner år kommer Betelgeuse til å eksplodere som en supernova, det kommer til å bli et fyrverkeri av de sjeldne, det er jo bare ~600 lysår til Betelgeuse!
Høres ut som et grunnlag for dårlige tider. :P
Jeg skremmes over fremtidsutsiktene.
Men når det gjelder begrensede ressurer, bør man ta i betraktning at det både er drivstoff og mineraler å hente der ute. Det startes nå opp aksjeselskap som skal hente mineraler i asteroidbeltet - ca. 75 år tidligere enn jeg hadde forventet.
Når romheisen (google det) blir en realitet, blir det relativt rimelig å komme seg ut for å hente ressursene. De grønne har tilsynelatende ikke oppdaget dette.
Den som lever lenge nok - får se!
Gudepartikkelet er jo nettopp funnet, og da er det sikkert håp for den som fant det også....og det var jo ikke akkurat grønningene fra Mars som sto for oppdagelsen! ;D
Gudepartikkelet, ja. Står på Wikipedia at det ble karakterisert som That goddamn particle, men at en redaktør gjorde det om til The God Particle. Ble litt overrasket over dette, da navnet Gudepartikkel er forklart med at det står for skapelsen, ergo gudekrefter/guds skaperevne.
Har de funnet det? Det er godt mulig de har det, ikke vet jeg, men jeg er sikker på en ting. Det er så mange som har bygget karrieren sin opp rundt dets eksistens, at det var nødt til å bli funnet om det eksisterer eller ikke.
Det er så mange som har bygget karrieren sin opp rundt dets eksistens, at det var nødt til å bli funnet om det eksisterer eller ikke.
Pokker ta, det minner meg om noe. Hva var det igjen? Noe med hottspott? Eller noe med statistisk signifikant temperaturstigning siden 1995? Eller kan det ha vært havstigning i Bergen? Noe med temperaturkurver som var som hockeykøller? Eller magiske molekyler som "fanger" energi?
Husker ikke helt, tror jeg er helt opp-ned Tiljander i hodet i kveld.
Men så lenge de finner det de leter etter som er nødt til å være der, går det sikkert greit. ;D
Hehe! Har vært helt Mannebehandlet Tiljander i hodet i flere uker jeg, Bebben. Må være årstiden. ;)
Det påståes ellers at det er farlig mye enklere å finne noe du på forhånd har bestemt deg for å se etter. Jeg har funnet ut at dette ikke stemmer. Har lett etter penger i flere år nå.
Sitat fra: Jostemikk på juli 06, 2012, 21:01:49 PM
Det er agurknytt-tider, og et perspektiv på størrelse kan kanskje kalles slikt?
Artig at du bringer dette på banen, Jostemikk! Akkurat den sammenlikningskjeden der har jeg også latt meg fascinere av.
Det som gjør det hele enda mer svimlende, er jo at denne jamføringa kun sidestiller himmellegemer. Den tar ikke med i beregninga hvilke ufattelige tomrom som befinner seg imellom dem. Det er
tomrommet - selveste verdensROMMET - som kan slå en paddeflat!
Nok til å gjøre en stakkar svært så ydmyk ...
Sitat fra: Okular på juli 07, 2012, 01:56:08 AM
Sitat fra: Jostemikk på juli 06, 2012, 21:01:49 PM
Det er agurknytt-tider, og et perspektiv på størrelse kan kanskje kalles slikt?
Artig at du bringer dette på banen, Jostemikk! Akkurat den sammenlikningskjeden der har jeg også latt meg fascinere av.
Det som gjør det hele enda mer svimlende, er jo at denne jamføringa kun sidestiller himmellegemer. Den tar ikke med i beregninga hvilke ufattelige tomrom som befinner seg imellom dem. Det er tomrommet - selveste verdensROMMET - som kan slå en paddeflat!
Nok til å gjøre en stakkar svært så ydmyk ...
Ydmyk er rette ordet, Okular! Så på en av vitenskapskanalene på TV for noen måneder siden, der de visualiserte en computerkjøring på at Melkeveien en gang ikke så langt inn i den kosmiske framtiden kolliderer med Andromeda, og disse to galaksene etter en tid med rimelig kaos slår seg til ro som en ny, stor galakse. Man anså det for sannsynlig at ikke en eneste stjerne, planet eller måne vil kollidere når dette skjer, for som du og andre har skrevet i denne tråden, det er avstanden
mellom himmellegemene som er virkelig imponerende.
I mine yngre år lå jeg veldig mye under åpen himmel hele året. Enkelte vinternetter var det så stjerneklart at det er vanskelig å beskrive. Tenkte mange slike tanker den gangen. Om hvor lite jeg forsto. Om hvor liten og ubetydelig jeg var. Det er faktisk en trøst i slikt!
Når jeg tenker på størrelsen av "alt" er det de eneste gangene jeg går meg helt fast. Havner i en vranglås av egen uforstand, med en nummen følelse av hjelpeløshet. Det mangler noe helt avsindig mye vett i slike situasjoner, og det er kanskje like greit?
Sitat fra: Jostemikk på juli 07, 2012, 02:04:18 AM
Når jeg tenker på størrelsen av "alt" er det de eneste gangene jeg går meg helt fast. Havner i en vranglås av egen uforstand, med en nummen følelse av hjelpeløshet. Det mangler noe helt avsindig mye vett i slike situasjoner, og det er kanskje like greit?
Ja, det befinner seg nok noe grunnleggende menneskelig i det der. Noen vender seg fra dem, spørsmålene om den endelige dybden i tilværelsen, og graver seg heller ned (og finner ro) i hverdagens distraksjoner og trivialiteter. Andre drømmer seg helt bort. Og noen, som meg og deg kan det synes, vil finne noe merkelig, men inderlig betryggende i vissheten om vår egen ubetydelighet.
Det er simpelthen det nærmeste jeg kommer en religiøs opplevelse.
Okular og Jostemikk: Dere hensetter meg i en god følelse her på morgenen. Jeg husker så godt at jeg som barn kunne gå hjem om kvelden etter å ha besøkt venninner. Det var mørkt, absolutt ingen lysforurensing på landet den gangen, bare en stille, ensom landevei, og jeg gikk der - med blikket mot himmelen, alene sammen med det enorme universet. I slike øyeblikk opphører følelsen av tid, man bare er, og kommer til seg selv igjen med en følelse av stor undring, og til slutt det store spørsmålet: Hvordan kan noe være uendelig?
Navigasjon, skjøl på gammelkjente tufter blir utrulig vanskelig i bekmørke.
Husker en gang for lenge siden da jeg var på hytta, og kansje var litt selskapsjuk etter noen dager helt aleine.
Løsningen ble å dra ned til tanta mi, som bodde et par skogsveier unna, på en helt ribba og uregistrert gammal Tempo 175 cc.
Turen dit foregikk når sola vår enda var oppe, og den gikk unna på kansje 5 minutter.
Problemet oppsto når jeg utpå høstkvelden skulle hjem til hytta, etter en kjempegod stabbel med brødskiver og litt tevetitting sammen med tante.....for da var det helt stappmørkt, og Tempoen hadde like mye lys som den var registrert.
Turen hjem til hytta på de samme skogsveiene, måtte navigeres etter stjernene som viste seg på himmelen mellom kølsvarte grantopper.
Jeg kræsja bare et par dusin ganger mellom dørstokkene på tilbaketuren, som tok en hel evighet, og det mest på grunn av overmot og strategiske feilvurderinger, men jeg overlevde med noe blåmerker!
Ække sikker på om det er noen spesiell moral i detta, bortsett fra at det kansje er litt lurt med lys på Tempo'n når hovedstjerna vår er opptatt på andre steder av planeten, og ikke engang månen er på den samma bølgelengden. ;)