Om andre ting enn klima > Om andre ting enn klima

Lensmannsbetjent Hedherson

(1/2) > >>

Jostemikk:
En kostbar tur til fotballkamp i Kardang

En helt vanlig ettermiddag i ei kjedelig bygd i Østfold midt på 80-tallet var i ferd med å bli ørlite hektisk. B-laget i fotball skulle spille bortekamp i Kardang, ikke langt fra Noss. Oppmannen var ingen ringere enn lensmannsbetjent Hedherson. Dick Hedherson. Han var også sjåfør på bussen laget pleide leie til bortekamper, og nå var det nettopp bussen som var problemet. Den ville ikke være klar for avreise før det var et kvarter til avspark, og kjøreturen tok drøye halvtimen.

Jeg var den eneste som bodde så langt unna sentrum at jeg hadde med egen bil til oppmøteplassen, og Hedherson kom løpende mot meg, vill i blikket og rød i kjakan.

- Jostemikk! Du må hive deg i bilen og dundre nedover for å si fra at vi kommer litt forsinket! Melder vi ikke fra, taper vi alle poengene og får bot!

Radar i 60-sona

Med meg på turen var fiske- og jaktkompis Kroken, og jeg tok lensmannsbetjent Hedherson på ordet og sto på gasspedalen. Det vil si, helt til jeg ble vinka inn i radarkontroll like inn i 60-sona på Kardang.

Det var mange uheldige (dumme) sjåfører den dagen, så der satt både Kroken og undertegnede i en glovarm bil i solsteika og ventet lydig på tur, mens vi lurte på hvordan det nå skulle gå med fotballkampen. Sant og si var jeg ikke så lite redd for å miste lappen heller, så da det endelig ble min tur til å ta en tur inn i den store kassepolitibilen på stedet, var jeg ikke særlig høy i hatten. Kroken ble med, og fikk være med inn i bilen.

Jeg fikk vite at de hadde målt meg til 82 km/t, og at jeg hadde berget sertifikatet med minste mulige margin. Politimannen som sa dette var svært streng, og ikke så rent lite fordømmende i blikket mens han stirret på meg mens jeg tok alle mine synder innover meg med underdanig blikk.

Så kom lensmannsbetjent Dick Hedherson dundrende

Mens vi satt der i politibilen hørte vi hele tiden nye fartssyndere bli lest opp på politiradioen, og plutselig skjedde det som måtte skje. Det var forutbestemt. Sto skrevet i stjernene.

- Blå minibuss i 73 km/t!

Kroken og jeg tittet ut og så hele hjembygdas B-lag med lensmannsbetjent Hedherson bli vinket inn.

- Dæven! utbrøt Kroken. - Det er Hedherson og gutta!

- Hedherson? utbrøt den mest observante av tjenestemennene - Dick Hedherson?

- Dæven! utbrøt jeg også, som et hakk i plata. - Nå blei lensmannsbetjenten tatt i radar! hvorpå jeg ble overflydd av politimannen som hadde sittet på innsiden av meg i politibilen. Han bykset bortover mot sin kollega som sto på sjåførsia av bussen og pratet med Hedherson. Vi kunne se ivrig gestkulering i noen sekunder, før lensmannsbetjen Hedherson og B-laget ble vinket av gårde ut på veien igjen.

Da politimannen var kommet på plass igjen i bilen vi satt for å fullføre både moralisering og utskriving av bot på giro, var jeg allerede blitt så sint at jeg skalv.

- Det der var korrupsjon! sa jeg med kraftfull og indignert røst. - Dere slapp ham av kroken fordi han var en kollega! Jævla korrupte purkefaen!

- Nå tenker jeg vi roer oss litt ned her, sa purkefaen, - det dette dreier seg om er at du misforsto hele greia. Hedherson var ikke den som kjørte for fort.

- Den kan du dra lenger ut på landet med, nærmest skrek jeg opp i ansiktet på svikeren. - Både Kroken og jeg og alle andre hørte på politiradioen at Hedherson og den blå minibussen ble ropt opp å ha kjørt i 73 km/t! Detta her slipper dere faen ikke unna med!

- Sitt her! sa knølkødden med streng stemme. - Sitt her begge to til jeg har fått samlet mannskapet.

Dermed forsvant han ut av politibilen enda en gang, hele radar-fesjået ble raskt avviklet, hvorpå hele troppen med politimenn og en -kvinne ble stående å diskutere med alvorlige ansikter mens de fra tid til annen kastet et blikk mot bilen der Kroken og jeg satt. Kroken kokende utvendig i solsteika, mens jeg selv var like varm både ut- og innvendig.

- Jostemikk, nå må du roe deg ned, sa Kroken med lav stemme. - Hvis ikke kommer dem til å hive deg i kasjotten! Du kan ikke rope slike skjellsord til politifolk!

Jeg rakk ikke å svare Kroken før 3-4 av representantene av lovens lange arm invaderte bilen vi satt i. Alle så like strenge og alvorlige ut.

- Nå skal dere høre her, gutter. Det hele dreier seg om en misforståelse. Vi har nå snakket med den som satt ved radaren og varslet pr. radio, og det var ikke den blå minibussen som kjørte i 73 km/t, det var en personbil bak den blå minibussen som kjørte for fort. Skjønner dere? Det vi hørte på politiradioen var Personbil bak en blå minibuss i 73 km/t, skjønner dere?

- Jeg skjønner det aldeles perfekt, sa jeg. Kan dere være vennlige å skrive ferdig bota så vi får dratt herfra?

Da Kroken og jeg var på plass i bilen igjen startet jeg opp, rusa motoren i 10 sekunder mens turtallsperra slo ut i full blomst for hvert andre til tredje sekund, slapp clutchen så raskt det er mulig å slippe den, og spolte ut fra plassen med hylende og skrikende dekk mot den glovarme asfalten. Halve plassen var røykdekka da jeg kasta et siste blikk i speilet.

Fotballkampen gikk som planlagt. Oppmannen, altså lensmannsbetjent Dick Hedherson, hadde tatt en time feil av kampstart, så vi hadde aldri hatt dårlig tid. Vi tapte 9-0, og etter kampen prata vi gutta litt oss imellom om radarhendelsen, og ingen var i tvil om hva som hadde skjedd. De som satt nærmest sjåførvinduet hadde da også hørt at det ble gitt klar beskjed til Hedherson om at han hadde kjørt i 73 km/t. Jeg snakket ikke med lensmannsbetjenten resten av kvelden. Så ikke en gang i hans retning.

Telefon fra gammel-lensmannen

Morgenen etter ringte telefonen.

- Hallo?

En svært så offentlig stemme sa: - Det er lensmann Agnskralt som ringer. Det gjelder en meget alvorlig sak. Flere har fortalt at du sprer rykter på bygda om at lensmannsbetjent Dick Hedhersen på en eller annen merkelig måte slapp å betale fartsbot i kontrollen på Kardang sent i går ettermiddag. Ja det er snakk om påstander om en konspirasjon innad i politiet.

- Æh, nei, jeg har ikke spredd noe som helst. Jeg var ikke hjemme før sent i går kveld, og etter det har jeg ikke vært ute av huset, langt mindre snakket med noen, svarte jeg som sant var.

- Sludder! buldret lensmann Agnskralt. - Vi har fått våre rapporter, og jeg tror ikke du skjønner alvoret i denne saken. Jeg må be deg om å snarest komme ned til avhør her på lensmannskontoret så vi får ordnet opp i denne saken.

Da var det ikke særlig annet å gjøre enn å sette seg i bilen og ta turen ned til Bekkeby der bygdas lensmannskontor lå. Inn ei dør, opp ei trapp, så ei ny dør, og der satt lensmann Agnskralt, lensmannsbetjent Dick Hedherson, samt den gamle tørrkvisten av en sekretær som hadde overlevd flere lensmenn enn hun nok likte tenke på.

- Ta plass, buldret lensmann Agnskralt og slo ut med armen mot den eneste ledige stolen. Av en eller annen grunn var den så lav at da jeg vel hadde plassert baken på den, oppdaget jeg at jeg måtte se bratt oppover for å holde øyekontakt med de to ekspertene i brutalt avhør av bygdas mer eller mindre løse fugler og annet fælt, så som unggutter som etter sigende gikk rundt på bygda og spredde stygge rykter om en offentlig tjenestemann med plettfri vandel.

Første avhør

- Ja, sa lensmann Agnskralt og ga meg et skarpt blikk. - Du vet jo allerede hva denne saken dreier seg om, og de beskyldningene du har slengt rundt deg med angående Dick, altså lensmannsbetjent Hedherson, er så alvorlige at vi anser saken som en mulig ærekrenkelse med falske påstander om en offentlig tjenestemann.

- Jeg har ikke snakket med noen andre enn Kroken og de andre gutta på laget. Deretter dro jeg hjem, spiste to brødskiver, så litt på TV, hvorpå jeg gikk og la meg. Jeg hadde akkurat stått opp da du ringte meg, og...

- Nonsens! avbrøt lensmann Agnskralt bryskt og brått. - Som jeg fortalte deg under telefonsamtalen vi hadde, har vi fått rapporter fra...

- Pissprat! avbrøt jeg like brått. Jeg har ikke snakket med en kjeft, og dessuten ville jeg vært i min fulle rett hvis jeg gjorde det. Den sniken der, sa jeg, og kastet et blikk bort på lensmannsbetjent Hedherson, - han slapp unna ei fartsbot i går, og det gjorde han på ulovlig måte. Han får gjøra opp for seg han som alle andre.

Lensmann Agnskralt så lenge på meg med rynket blikk. Tørrkvisten skrev så blekket sprutet for å rekke fullføre det siste som var sagt før nestemann åpna kjeften, og lensmannsbetjent Dick Hedherson satt og konsentrerte seg om kaffekruset som han surret rundt mellom hendene. Pisskosten hadde tydeligvis fått beskjed om å holde kjeft.

- Hør nå her, Jostemikk, sa lensmann Agnskralt, denne gang med mildere stemme. Det eneste vi vil er å få denne saken ut av verden raskest mulig, og det vil ikke tjene din sak at du er så krakilsk. Politimennene som hadde med deg å gjøre i forbindelse med radaren i går kveld, har fortalt meg at du kom med mange stygge uttrykk og beskyldninger mot...

- Drit og dra, sa jeg.

- Var det dette du sa til politimennene i går? spurte lensmann Agnskralt.

- Nei, svarte jeg. Det er det jeg sier til deg, Hedherson, og gamle frøken Sahara der borte. Drit og dra!

Jeg reiste meg opp, pekte på de to beltene med grunnutrustning som hang på veggen bak skranken, og sa:

- Der har dere mye interessant. Køller og håndjern og greier. Kan ikke dere tre ta dere en real fest?

Det siste jeg så før jeg dundra ut og ned trappa var tre måpende, vantro blikk. Nok en gang ga jeg full gass da jeg forlot øvrigheta, men denne gangen uten det spektakulære resultatet fra dagen før. Det blir liksom ikke det samme spetakkelet når man kjører på singel.

Truende brev fra politijuristen i Noss - andre avhør og trussel om straff

Minnet om de tre månefjesene på lensmannskontoret og alt annet i forbindelse med saken ble presset bakover i historieboka de neste dagene. Det var jo begrenset hvor mange folk jeg kjente som jeg kunne dra rundt og fortelle historien til, for således å holde den i live. Ikke før etter et par uker ble jeg minnet om saken igjen. Jeg hadde fått brev fra politijuristen v/politimesteren i Noss. Time for avhør klokka da og da, om ei drøy uke. Det handlet om en mulig sak om falske anklager mot offentlig tjenestemann, en viss lensmannsbetjent Dick Hedherson.

Så var det bare bare å ta turen til Noss. Særlig annet valg har en ikke som medlem av det norske rettssamfunnet. Politistasjonen i Noss var et vesentlig mer imponerende skue enn det lille lensmannskontoret i hjembygda, og etter å ha henvendt meg i resepsjonen fant jeg til slutt fram til kontoret til politimesteren. Etter kort tid dukket også politijuristen opp, og for å få en rimelig rask avslutning på en alt for lang historie, så endte det denne gang opp med en avtale jeg måtte underskrive, der jeg innrømmet at jeg nok hadde misforstått saken. Hva annet kunne jeg gjøre? De hadde ei liste med polititjenestemenn som vitner på hva som hadde skjedd, og jeg skulle slippe unna ytterligere sak bare jeg undertegnet dokumentet som "oppklarte" det hele, samtidig som det forpliktet meg til å ikke spre ytterligere rykter muntlig eller i brevs form om den stakkars lensmannsbetjent Dick Hedherson, som jo nærmest hadde fått sitt liv og virke lagt i ruiner på grunn av min ondskapsfullhet.

Jeg stilte imidlertid krav om at jeg måtte få lov til å uttale meg om en eneste ting til når underskriften var på plass. Off the record. Dette gikk politimesteren og politijuristen med på. Så jeg signerte dokumentet under frivillig tvang, stakk fyllepennen til politijuristen i baklomma, og sa med høy, klar stemme:

- Pul dere i øret!

Ewer Gladblakk.:
Kort og fjærnt innpå fra sidelinja....
Dicky-Dick Dick Dickens og revolverkameratene med Sunniva B-Holders i spissen priser seg lykkelig med null-nullresultatet i hjemmebortekampen i hjembygas mer eller mindre smålige detaljresultatmessige hjemmebortefavorittkamp.
"Man ser helt klart en lysning i gløtta", uttaler Deigdug Glittre, sportsjornalist i avisen ADHD (Aktive Dagdriveres Høyrevridde Døgnfluer)!

Jostemikk:

--- Sitat fra: Ewer Gladblakk. på Juni 26, 2014, 00:19:51 am ---Kort og fjærnt innpå fra sidelinja....
Dicky-Dick Dick Dickens og revolverkameratene med Sunniva B-Holders i spissen priser seg lykkelig med null-nullresultatet i hjemmebortekampen i hjembygas mer eller mindre smålige detaljresultatmessige hjemmebortefavorittkamp.
"Man ser helt klart en lysning i gløtta", uttaler Deigdug Glittre, sportsjornalist i avisen ADHD (Aktive Dagdriveres Høyrevridde Døgnfluer)!

--- Slutt sitat ---

Historien jeg skrev om Dick Hedherson er sann, Ewer. Har dog moderert språkbruken litt for ikke å skake tandre Internett-lesere, men ellers er det i det store og hele en avskriving av det som skjedde, selv om det nok er slik at hukommelsen ikke akkurat er helt til å stole på etter så mange år. Ja, og så har jeg selvfølgelig ikke brukt det ekte navnet på lensmann Agnskalt...

Pål Elnan:
Mange interessante stedsnavn i "Østfold" også  ;D

Jostemikk:

--- Sitat fra: Pål Elnan på Juni 26, 2014, 17:33:37 pm ---Mange interessante stedsnavn i "Østfold" også  ;D

--- Slutt sitat ---

Tenkte jeg måtte gjøre det helt umulig å gjenkjenne, Pål... ;D

Navigering

[0] Oversikt

[#] Neste side

Skift til full visning