Barkebrødtida i Norge - et interessant klimadokument

[Telehiv]

Det ligger mange perler skjult rundt i rike og land som indirekte gir klimahistoriske bilder av stor verdi.
En av disse er Ole-Martin Salomonsens slektshistorie - del 4 Bygdehistoria.

Jeg har tidligere lagt ut Runebergs dikt om bonden Pavo (Finland) som år etter slås ned av frost, og tillater meg her å legge ut litt helgelektyre om barkebrødtida i Norden (første tiårene av 1800-tallet, jfr her også historien om Terje Vigen) for dem som har sansen for sånt:

.....

Barkebrødtida 1800-1837

Bondelandet Norge var nå bort imot selvforsynt med mat i normale år, men matproduksjonen var ikke stor nok i uår – og distribusjonsapparatet var heller ikke godt nok til at et eventuelt overskudd kunne sendes dit det behøvdes mest.

Det var flere dårlige år mellom 1800 og 1807, og fra 1807 var Danmark-Norge i krig med England – og nesten all import av korn falt bort fordi engelske kryssere stengte havnene. Norge hadde fått en egen regjeringskommisjon som skulle styre landet gjennom krigsårene, og en egen provideringskommisjon skulle forsøke å sørge for matforsyningen – men for lite mat ble det likevel da bare 1/6-del av det normale kvantum ble innført.

Nå fulgte det noen snørike år frem til "storkleinåret" i 1812. Den 19. mai lå snøen 2 alen dyp, og allerede om våren var kornprisene høye – og da nesten alt kornet frøs i september, ante folk uråd. Ei tønne havre sto i 60 rdl, og i Namdalen var den neppe å få kjøpt. Kun på to gårder ble det modent korn det året, og for å forsøke å berge åkrene prøvde folk sikkert den gamle metoden med å tenne bål i åkerkanten for at røken skulle legge seg som et beskyttende teppe over kornet – men denne høsten hjalp ingen ting.

Ved juletider skrev biskopen. "Hva vil enden bli ? Folk dør allerede av sult. At Trondhjems stift vil tape sin halve folkemengde tror jeg er tilforlatelig. Også sildefisket har slått feil, så en tønde bondesold – landalmuens daglige føde og den fattiges eneste sul – nå kostet 80-90 rdl." Kongen skjenket aller nådigst 60.000 rdl til Norges fattige, og lånte ut 300.000 rdl med 4% rente til kornkjøp – men svært lite om noe av dette kom frem til Overhalla, selv om behovet nok var der.

Ellers var bygdemagasinene til en viss støtte. Nødsperioden på 1700-talet hadde vist at det var behov for et såkornmagasin i bygdene, og da stiftet ble delt i 1804 satte den nye amtmannen straks i gang arbeidet med bygdemagasiner – og på overskuelig tid hadde hvert sogn fått sitt magasin. Bøndene gikk med på å legge inn det dobbelte av sitt tiendekvantum i løpet av seks gode kornår. En kunne også legge inn så mye at ens etterkommere både i første og andre generasjon skulle ha rett til å låne korn i magasinet. Lånt korn skulle betales tilbake i første gode kornår med ett visst overmål for at beholdningen skulle vokse, og når magasinet ble fullt skulle en del av kornet deles ut til de fattige slik at det ble en viss sirkulasjon i beholdningen – for gammelt korn ble dårlig såkorn. I 1807 ble det bygget magasiner for Ranem og Skage sogn, men i 1813 var de ennå nesten tomme.

Det ble barkebrødstid igjen, og folk må ha reist mann av huse for å skaffe seg vintermat. Selvsagt var det til skade for skogen at barken ble tatt av de unge furutrærne, noe en skulle tru hadde lite betydning i slike tider. Likevel så en av de proprietære seg nødt til å fredlyse skogene sine på sommertinget i 1813 – ikke for å hindre dem som gjorde dette i ren nød for seg og sine, men for å hindre andre i å berike seg selv på andres bekostning.

Fremgangsmåten skulle være å rubbe "horten" av furutrær og skrape av den tynne lyse barken nærmest stammen, og tørke den i solen og lagre den under et fjelloverheng hvor ikke snø og regn kunne komme til – for senere avhenting etter behov. Når barken skulle brukes ble han stappa (knust) i et kar og deretter lagt i lut ca ett døgn for å få harpiksen ut av barken. Etterpå måtte luta vannes i ett døgn, og vannet måtte skiftet ut flere ganger før barken kunne legges til tørk i tørkehuset. Når barken var tørr ble han malt til mel i ei bekkekvern. Barkemelet ble blandet med grøt- og bakstemelet, men det fantes ikke mye næring i dette melet selv om det etter sigende skulle inneholde mye vitaminer.

Etter den første fullstendige folketellingen i 1801, finnes det årlige befolkningsoppgaver for alle stift. Selv om enkelte områder av landet kunne ha tilbakegang i folketallet, gikk det fremover for landet som helhet. Unntaket var 1813 da folketallet i Norge sank med 3000 mennesker – "den fattige sultet, den rike led savn".

Uåret i 1812 og de to dårlige årene som fulgte, satte sine spor. Bare de aller sterkeste kunne klare seg gjennom påkjenningen. Det var derfor ikke under lyse aspekter en opplevde frihetsåret 1814, og stort annet enn liv og blod hadde neppe allmuen å ofre "for det elskede fedreland". Folketallet gikk tross alt oppover, selv om det gikk i rykk og napp og uendelig sakte.

Krigen mot England og Sverige var på alle vis en veldig stor belastning. Trelasthandelen stagnerte, kornimporten stoppet og statskassen var tom. Staten så seg om etter flere inntekter. En kunne ikke så godt gripe til den velprøvde utveien med å skrive ut krigsskatt lenger, men ettersom jordebokskatten ble ubetydelige i den stigende inflasjon vedtok regjeringen å skrive ut en alminnelig inntektsskatt i 1810. Alle skatteytere ble innkalt og måtte redegjøre for seg muntlig foran den nedsatte skattekommisjonen. Bøndene hadde inntekter på opptil 200 rdl, mens husmenn lå mellom 50 og 100 rdl. Inntektene ble satt til runde tall, og det vanlige "minstefradraget" var 50 rdl – av resten ble det så betalt 4 % i skatt. Av 281 skatteytere var det bare 186 som betalte mer enn 1 rdl i skatt, og det var kun 5 som betalte mer enn 10 rdl.

Men inflasjonen gikk sin gang, og i 1813 foretok regjeringen en dramatisk pengereduksjon. Den gamle riksdaleren (også kalt kurantdaleren) ble nedskrevet til 1/10 av sin verdi – og samtidig ble det innført en ny pengeenhet, riksbankdaleren (rbdl). Etter denne pengereduksjonen ble inntektsbeløpene små, og i 1814 var et bare folk med inntekter utenom jordbruket som ble skattlagt i Overhalla – kun 19 mann ble skattlagt. Storkleinåret og det fullstendige kaos i pengevesenet hadde i sannhet gjort folk fattige -–1814 ble et minneår på mange vis.

[Jostemikk]

Takk for denne, Tele! Man merket det på kroppen i gamledager når det var uår og krig. Jeg er svært glad i slik gammel historie. Jeg kan godt tenke meg det er mange klima- og væropplysninger å hente i gamle kirkebøker.

Vi har forresten akkurat vært gjennom et uår. Åkrene her jeg bor minnet om rismarker, og havra ble slått til våtfor. I dag synes vi synd på bøndene. I gamledager sultet folk ihjel.

[ConTrari]

Henger meg på her med en interessant (og lang!) artikkel av Tony Brown, som i stor grad er en vurdering av den engelske klimaforskeren Lamb -som i hovedsak arbeidet i tiårene etter 2. verdenskrig- og hans klimahistorie kontra MBH98. Lamb har bl.a. benyttet CET som grunnlag, mens MBH som kjent støtter seg mye på forskjellige typer proksier før instrumentelle målinger var tilgjengelige. Lambs klimahistoriske graf viser en tydelig MWP og LIA, og ble benyttet i IPCC-rapporten fra 1990.

Brown ser ut tilå holde en knapp på dengamel mester, fra konklusjonen:

"The nature of the proxies used in MBH98 and 99 have inherent problems and have proved very controversial. Tree rings have an inability to adequately represent the conditions of the entire year, amongst other difficulties, whilst SST's have their own considerable shortcomings. Mixing proxies also causes their own problems. Taken in total, the data used in such studies is unlikely to accurately represent the climates prevailing at the time back to 1400AD and 1000AD. Carrying out complex statistical analysis on questionable data does not render the initial data any more meaningful as a scientific measure. Paleo reconstructions as a whole should be treated with caution when it relates to precise representations of temperature."

Mye bra klimahistorie her!

http://judithcurry.com/2011/12/01/the-long-slow-thaw/#more-6022

[Jostemikk]

Godt å se at du leser Tony Brown, ConTrari. Han er min absolutte favorittklimahistoriker, et ord som også blir godkjent av korrekturprogrammet.