Professor i psykologi Bob Altemeyer har skrevet ei bok jeg bare så vidt har skummet gjennom, men vil lese grundig de neste dagene.
Først en presentasjon via
Wikipedia:
Bob Altemeyer
Robert Anthony "Bob" Altemeyer (born June 6, 1940), is a retired Professor of Psychology at the University of Manitoba.
He did extensive research on authoritarianism, identifying the psychological makeup of authoritarian followers and authoritarian leaders. His studies concentrated on who the followers are, how they got that way, how they think, and why they are by turns so submissive and aggressive.
Her er hjemmesiden hans på nettsidene til Universitetet i Manitoba.Boken er til salgs for en billig penge i papirutgave, men han har også vært så vennlig å legge ut en
gratis kopi i PDF-format.The Authoritarians handler i følge forfatterens egne ord mest om den mennesketypen som blindt og aggressivt følger autoritære lederskikkelser. Dette er noe som interesserer meg, for det er ikke bare et problem når det gjelder klimasaken/-debatten, det gjennomsyrer hele det norske samfunnet i slik grad at jeg mer eller mindre går rundt med konstant halsbrann på grunn av denne syra. Det er svært vanskelig å forstå denne blinde tilliten til autoriteter, og de angrep mange blir utsatt for hvis de forsøker stille spørsmål ved de autoritære sin lederstil, deres beslutninger, deres handlinger. Urasjonelle personangrep er regelen ikke unntaket fra de som lydig og blindt forsvarer autoritetene, og kan karakteristikken kognitiv dissonans være treffende for en gruppe mennesker, må det være for denne.
En kort innledning som forklaring på hva dette dreier seg om er ofte på sin plass, og først kommer fra en særdeles tynn sak fra
norsk Wikipedia, og så noen utdrag fra en vesentlig mer fyldig dekning på den
engelske utgaven.
Autoritær
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Autoritær (fransk, av latin auctoritas, myndighet) betegnes den som uten saklig grunnlag eller uten å gi saklig begrunnelse, bestemmer over andre. En autoritær innstilling kan også medføre overdreven respekt for enhver som står over en i sosial rang, slik at man lar seg dominere på følelsesmessig grunnlag uten fornuftsstyrte argumenter.
En autoritær oppdragelse bygger på prinsippet om at barn skal lystre uten forklaring av årsak eller hensikt med den forlangte atferd, og godta den voksnes mening som riktig.
Forskningsresultater har vist at den autoritære personlighet er preget av å være underkastende, konvensjonell, lite fleksibel, overkontrollert og upersonlig, en holdning som gjerne gir seg utslag i fordomsfull og intolerant atferd.
Engelsk utgave linket over, om
Political Authoritarianism.
Authoritarianism
From Wikipedia, the free encyclopedia
Characteristics
Authoritarianism is characterized by highly concentrated and centralized power maintained by political repression and the exclusion of potential challengers. It uses political parties and mass organizations to mobilize people around the goals of the regime.
Authoritarianism emphasizes arbitrary law rather than the rule of law, it often includes election rigging, political decisions being made by a select group of officials behind closed doors, a bureaucracy that sometimes operates independently of rules, which does not properly supervise elected officials, and fails to serve the concerns of the constituencies they purportedly serve. Authoritarianism also tends to embrace the informal and unregulated exercise of political power, a leadership that is "self-appointed and even if elected cannot be displaced by citizens' free choice among competitors," the arbitrary deprivation of civil liberties, and little tolerance for meaningful opposition.
A range of social controls also attempt to stifle civil society, while political stability is maintained by control over and support of the armed forces, a bureaucracy staffed by the regime, and creation of allegiance through various means of socialization and indoctrination.
Litt om psykologi og personlighet, fra
engelsk Wikipedia:
Authoritarian personality
From Wikipedia, the free encyclopedia
Authoritarian personality is a state of mind or attitude characterised by one's belief in absolute obedience or submission to one's own authority, as well as the administration of that belief through the oppression of one's subordinates. It usually applies to individuals who are known or viewed as having an authoritative, strict, or oppressive personality towards subordinates.
Historical origins
Theodor W. Adorno, Else Frenkel-Brunswik, Daniel Levinson, and Nevitt Sanford theorized about a personality type that involved the “potentially fascistic individual”. They labeled it the "authoritarian personality" based on earlier writings by Erich Fromm that used this term.[2] Because the historical influences for their theory included the rise of fascism in the 1930s, World War II, and the Holocaust, a main component of the "authoritarian personality" is being susceptible to anti-Semitic ideology and anti-democratic political beliefs. Their large body of research (known as the Berkeley studies) focused mainly on prejudice within a psychoanalytic/psychosocial theoretical framework (i.e., Freudian and Frommian).
Original theory
Adorno, et al. (1950) viewed the authoritarian personality as having a strict superego that controls a weak ego unable to cope with strong id impulses. The resulting intrapsychic conflicts cause personal insecurities, resulting in that person’s superego to adhere to externally imposed conventional norms (conventionalism), and to the authorities who impose these norms (authoritarian submission). The ego-defense mechanism of projection occurs as indicated when that person avoids self-reference of the anxiety producing id impulse, by displaying them onto “inferior” minority groups in the given culture (projectivity), with associated beliefs that are highly evaluative (power and toughness), and rigid (stereotypy). Additionally, there is a cynical view of mankind and a need for power and toughness resulting from the anxieties produced by perceived lapses in society’s conventional norms (destructiveness and cynicism). Other characteristics of this personality type are a general tendency to focus upon those who violate conventional values and act harshly towards them (authoritarian aggression), a general opposition to subjective or imaginative tendencies (anti-intraception), a tendency to believe in mystic determination (superstition), and finally, an exaggerated concern with promiscuity.
Den halvfete uthevingen nær slutten av sitatet over er gjort av meg. Årsaken er så enkelt at dette er hovedårsaken til at jeg har interessert meg mer og mer over forskjellene mellom forskjellige mennesketyper. Rent bevisst er interessen forholdsvis ung, og jeg tror det var klimatrollene i debatten på MSM som gjorde meg så fortvilt at en mer bevisst interesse ble presset fram. Jeg nevnte MSM, men det er på langt nær bare der fenomenet forekommer. Her på forumet har jeg kalt reaksjonene
kognitiv dissonans.
Kognitiv dissonans
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Begrepet kognitiv dissonans (erkjennelsesmessig uoverensstemmelse) ble presentert i 1957 av Leon Festinger. Kognitiv dissonans defineres ofte som en spenningstilstand som oppstår når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre. Kognitive elementer referer her til kunnskap en person har om seg selv, sin atferd og sine omgivelser. Festingers teori om kognitiv dissonans omhandler i hovedsak inkonsistens mellom atferd og holdninger.
Fra engelsk Wikipedia:
Cognitive dissonance
From Wikipedia, the free encyclopedia
In modern psychology, cognitive dissonance is the feeling of discomfort when simultaneously holding two or more conflicting cognitions: ideas, beliefs, values or emotional reactions. In a state of dissonance, people may sometimes feel "disequilibrium": frustration, hunger, dread, guilt, anger, embarrassment, anxiety, etc. The phrase was coined by Leon Festinger in his 1956 book When Prophecy Fails, which chronicled the followers of a UFO cult as reality clashed with their fervent belief in an impending apocalypse. Festinger subsequently (1957) published a book called A Theory of Cognitive Dissonance in which he outlines the theory. Cognitive dissonance is one of the most influential and extensively studied theories in social psychology.
The theory of cognitive dissonance in social psychology proposes that people have a motivational drive to reduce dissonance by altering existing cognitions, adding new ones to create a consistent belief system, or alternatively by reducing the importance of any one of the dissonant elements. It is the distressing mental state that people feel when they "find themselves doing things that don't fit with what they know, or having opinions that do not fit with other opinions they hold." A key assumption is that people want their expectations to meet reality, creating a sense of equilibrium. Likewise, another assumption is that a person will avoid situations or information sources that give rise to feelings of uneasiness, or dissonance.
Cognitive dissonance theory explains human behavior by positing that people have a bias to seek consonance between their expectations and reality. According to Festinger, people engage in a process he termed "dissonance reduction", which can be achieved in one of three ways: lowering the importance of one of the discordant factors, adding consonant elements, or changing one of the dissonant factors. This bias sheds light on otherwise puzzling, irrational, and even destructive behavior.
To ting slår meg. Det første er at det for meg er så godt som utenkelig at ikke alle mennesker på en eller anen måte plages av kognitiv dissonans. Det andre er at jeg vet om meg selv at jeg svært ofte forsøker rettferdiggjøre en mindre smart handling. Først og fremst overfor meg selv, men også overfor andre i situasjoner der jeg blir presset, eller oppfatter situasjonen på en slik måte at jeg føler meg presset.
Angrep på den autoritære tiltro og virkelighetsoppfatning er to forskjellige psykologiske begreper, men det virker nærliggende for en legmann å tro at de to har likhetstrekk.
Er nordmenn mer utsatt enn andre?Dette er noe fagfolk får svare på, men en tanke har slått meg, og det går på om autoritær tiltro, autoritært (blindt?) forsvar, kan sammenlignes med redsel for å skille seg ut fra flertallet. Om dette er litt nevnt tidligere her på Klimaforskning, og jeg kopierer det inn. Det startet med en
link til VGD som jeg la ut den 11. februar i år, og denne gang siterer jeg hele innlegget som var øverst på lista over anbefalinger den dagen:
Nordmenn - Enhver diktators våte drøm
Av Epiran 09.02.13 22:52
Man ser gang på gang løfter bli brutt, provoserende "tiltak" bli innført, neglisjering av helsepolitikk, skole, veier, etc. Poenget er, samme hva politikere måtte fremme ser det ut til at nordmenn flest er noen evneveike nek som finner seg i det meste som måtte komme. "Ja hvis staten sier det så, ja må vi jo gjøre det.." Hadde regjeringen gått ut og bedt folket kaste seg utenfor Galdhøpiggen er jeg sikker på at massene hadde troppet opp i lydighet. De mest radikale hamrer gjerne neven i bordet og grynter at "det er nå gått for langt", er forbannet gjerne en kort stund men så er det tilbake til normalen og glemt.
Man trenger ikke gå lenger enn til over fjorden til det kontinentale Europa før man ser hvordan folk står på barrikadene og kjemper mot politikere og bankenes skamløse natur. Hvorfor er nordmenn, eller skandinavere et så evneveikt og tiltaksløst folk når det kommer til å stå på sine krav? Jeg blir både oppgitt og overrasket over hvor sterilisert folket her er. Hvis regjeringen hadde innført en ny lov som hadde gitt enhver politiker rett på første natten etter ekteskap/partnetskap er jeg sikker på at det også skulle gått seg til. Norske demonstrasjoner er jo en latterlig parodisk affære. Noen titalls som prøver å kore frem noen slagord "nei nei nei tjohei" med nærmest total mangel på engasjement.
Finnes egentlig noe håp for dette folket? Godtroende gjeldsslaver av et system som skatter deg til du går i graven(og etterpå vel å merke) og som ønsker å styre folks leggetider, hva man skal ha på skiven, hobbyer, meninger, osv. Arven fra pietismen koket i sammen med indoktrinering fra barnsben av har tydeligvis satt sine spor. Resultatet er en høyst usikker saueflokk som breker og logrer på kommando med en fantastisk evne til å finne seg i de utroligste sidesprang fra politikerenes side.
Nordmenn flest er jammen blonde og blåøyde i alle høyeste grad, og gløden er like svak som hudfargen. Makan til apatisk og underkastende folk skal man se lenge etter.
Dette førte til at Amatør1 la ut dette innlegget den 12. februar 2013:
Dagens mest anbefalte innlegg på VGD:
http://vgd.no/samfunn/politikk-norsk/tema/1752624/tittel/nordmenn-enhver-diktators-vaate-droem/innlegg/38005793/#38005793
Det innlegget traff spikeren på hodet, faktisk. Jeg lirte av meg en tilsvarende tirade overfor en kollega idag. Etterpå tok jeg meg en bolle 
Alvorlig talt, det er noe veldig sant over det han sier. Vi godtar ALT her til lands. Det er det største problemet som vi må overvinne for å bli kvitt klima-åket.
Which Nations Conform Most?
An account of Stanley Milgram’s experiments from 1962, in which Norwegians and Frenchmen were separately subjected to synthetic group pressure.
Linken
Which Nations Conform Most? går til en undersøkelse som sammenligner individets selvstendighet hos franskmenn og nordmenn, der nordmenn ender som den klare taperen. Hvorfor er nordmenn så avhengige av flertallets mening? Hvorfor er vi så lite selvstendige? Forskningen svarer ikke på dette, men les hele saken ved å klikke på linken, for det er svært interessant, og de beskriver metoden brukt i forskningen, og resultatene bør leses av flest mulig. Nå er denne forskningen riktignok fra 60-tallet, men er det grunn til å tro at det står bedre til i dag? Jeg siterer litt fra rapporten:
Which Nations Conform Most?
An account of Stanley Milgram’s experiments from 1962, in which Norwegians and Frenchmen were separately subjected to synthetic group pressure.
Editor’s Note: This article was originally published in Volume 205, Number 6 of Scientific American in December 1961.
People who travel abroad seem to enjoy sending back reports on what people are like in various countries they visit. A variety of national stereotypes is part and parcel of popular knowledge. Italians are said to be “volatile,” Germans “hard-working,” the Dutch “clean,” the Swiss “neat,” the English “reserved,” and so on. The habit of making generalizations about national groups is not a modern invention. Byzantine war manuals contain careful notes on the deportment of foreign populations, and Americans still recognize themselves in the brilliant national portrait drawn by Alexis de Tocqueville more than 100 years ago.
...
It is easy to show objectively that people in different countries often speak different languages, eat different foods and observe different social customs. But can one go further and show national differences in “character” or “personality”? When we turn to the more subtle dimensions of behaviour, there is very little evidence to make a case for national differences. It is not that such differences are to be denied out of hand; it is just that we lack sufficient reliable information to make a clear judgement.
My own investigation was begun in 1957. My objective was to see if experimental techniques could be applied to the study of national characteristics, and in particular to see if one could measure conformity in two European countries: Norway and France. Conformity was chosen for several reasons. First, a national culture can be said to exist only if men adhere, or conform, to common standards of behaviour; this is the psychological mechanism underlying all cultural behaviour. Second, conformity has become a burning issue in much of current social criticism; critics have argued that people have become too sensitive to the opinions of others, and that this represents an unhealthy development in modern society. Finally, good experimental methods have been developed for measuring conformity.
Second, conformity has become a burning issue in much of current social criticism; critics have argued that people have become too sensitive to the opinions of others, and that this represents an unhealthy development in modern society.Spørsmålet stilles om redselen for å skille seg ut fra gruppa/flertallet har blitt et problem i det moderne samfunnet. Jeg trekker dette ut av flertallets autoritet, og direkte over på den autoritære lederen. Enkeltpersonen. Det autoritære samfunnet. I Norge er det vel heller sett på som et problem hvis man
ikke er tro mot autoriteter? Opponerer man mot disse, har man et problem. For ligger ikke det i selve diagnosen autoritetsproblem? Lystrer du ikke autoriteter og innordner deg, da har du et problem.
Jeg antar at jeg selv ville fått denne karakteristikken, å ha et autoritetsproblem, men jeg er sannelig ikke sikker på om diagnosen ville vært korrekt. Autoriteter er bare et problem hvis de begår gale handlinger. Dette kan bøtes på, for hvis flertallet ønsker denne autoriteten bort fra sin maktstilling, er problemet løst i en nasjon som kaller seg demokratisk. Mitt problem oppstår først når de med blind tiltro til autoriteter begynner forsvare dem blindt, uten reelle argumenter. Sammenlign gjerne her med oppførselen til klimatrollene på VGD hvis noen reiser kritikk mot Michael Mann og/eller hans Hockeykølle.
En autoritetstro, en som er blind for sine autoriteters feil og gale handlinger, er svært ofte en aggressiv person uten respekt for andres rett til å ha egne meninger. Det lille jeg fikk med meg da jeg skummet litt gjennom boken til Altemeyer tyder så absolutt på at det er nettopp dette boka handler om, men ta det ørlille forbeholdet at jeg ikke har lest særlig mye, og i hvertfall ikke nok til å se sammenhengene i det han forteller. Kanskje ender han opp med en annen konklusjon enn jeg akkurat nå innbiller meg?
Jeg skal i hvertfall lese hele boka nå, og for andre som synes problemkomplekset er interessant og viktig, her er linken en gang til, og PDF-utgaven er gratis, og fullstendig lovlig å laste ned.
The Authoritarians av Bob Altemeyer, gratis kopi i PDF-format.