Dette er et forsøk på en forenklet forklaring på hva som foregår når det gjelder én av mekanismene for energiutveksling mellom CO2-molekylene, den rent mekaniske ved direkte kontakt molekylene imellom, eller gjennom CO2-molekylets evne til å motta og lagre energi fra det rimelig smalsporete frekvensbåndet til langbølget varmestråling, IR. (Infrarød radiasjon/stråling).
Dette med frekvenser er ikke så vanskelig å forstå. Lyd, lys og varme beveger seg i bølger, og bølgene har forskjellige høyder og hastigheter.

CO2-molekylets resonanseområde på varmestråling kan sammenlignes med den barneleken der en skal putte forskjellige figurer gjennom matchende hull. Velger man feil figur, får man den ikke gjennom hullet. Langbølget stråling (en viss del av spekteret) passer akkurat til CO2-molekylets hull. Den når inn til molekylet. Når dette skjer, oppstår resonans. Molekylet blir opphisset og begynner vibrere. Det har mottatt energi. Det finnes mange forskjellige vibrasjonsreaksjoner, og her er et høvelig eksempel:

Molekylet over er ikke en perfekt gjengivelse av CO2-molekylet, men det duger i lage baner som eksempel. CO2-molekylet består av et karbonatom, (det gule) og dette har bundet til seg to oksygenatomer (de blå). Det at atomene binder seg til hverandre, eller klistrer seg fast i hverandre, kalles kjemisk binding. Den kinetiske energien (bevegelsesenergi) gjennom kollisjoner mellom to molekyler, eller den frekvensbaserte varmetilførselen (langbølget stråling/IR), er to forskjellige måter å lade "molekylfjærene" på. Se for dere de to oksygenatomene i CO2-molekylet som to munnharpefjærer.
Det er omtrent som stålfjæra på ei munnharpe, eller strengene på en gitar. Man knipser på fjæra/strengene, (tilfører energi) og når man glipper/slipper fjæra/strengene, utløses energien. Denne energien lager lyd, og denne lyden registreres av ørene våre, og vi gjenkjenner den som lyd (ulyd!). Menneskets øre er laget for å registrere et visst spekter av lydbølger. Fra de dypeste toner, til de høyeste. Det finnes både høye og dype lyder vi ikke kan høre. Dette betyr at vi kan stå midt i enorme mengder lyd uten å høre den. CO2-molekylet "hører" IR-stråling på samme måte, og er for eksempel fullstendig døvt for frekvensen i solstrålene.
Entropi - et ikke spesielt kjært barn blant klimaalarmisterEntropi er en viktig del av termodynamikkens andre hovedsetning. Det betyr rett og slett at varme enten taper seg ved hver overføring, eller i beste fall består. Vi sammenligner med stålfjæra i munnharpa. Spenn den opp, slipp den, og den vil vibrere en viss tid. Hvis man lar fjæra treffe fjæra til ei annen munnharpe, overføres noe av energien til denne, men aldri mer energi enn den selv hadde i overføringsøyeblikket.

Dette beskriver hovedproblemet med dagens drivhusteori. Sola varmer bakken/fjæra på munnharpa spennes opp. Bakken varmer atmosfæren/munnharpefjæra avspennes (man slipper den oppspente fjæra). Så langt alt vel. Men så beskriver tilhengerne av drivhushypotesen at atmosfæren deretter tilbakefører mer energi til bakken/den utløste energien i munnharpefjæra lader en annen munnharpefjær med mer energi enn del selv ble tilført.
Dette er er brudd med termodynamikkens andre hovedsetning, som forteller at varme kun kan overføres fra et varmere termodynamisk system til et kaldere termodynamisk system, (termodynamikk=varmetransport) og at varmeoverføringen fra et system til et annet enten fører til varmetap, eller opprettholdelse av temperaturen. Billedlig forklart på en annen måte er at hvis man har to like tannhjul koblet sammen, med krafttilførsel kun på det ene, vil det andre tannhjulet hvis det blir frikoblet ei god stund og mister rotasjonshastighet, aldri få det kraftdrevne tannhjulet til å gå raskere rundt hvis de kobles sammen igjen.
Dette betyr at ikke all tilført energi gir økt arbeidskapasitet. Vi klarer rett og slett ikke å få nyttiggjort oss alle typer energi. Slik er det også med energien atmosfæren etter at den har blitt tilført energi fra bakken og sender den i retur til bakken. Energitilførsel betyr ikke varmeøkning. Dette skjer bare fra et varmere system til et kaldere system, aldri motsatt. Dette betyr at CO2-molekylet før eller senere vil føre til varmetransport
fra den varme jorda som ga den energi,
til det kaldere verdensrommet. CO2-molekylets jobb er å frakte varme bort fra klimasystemet, ikke å øke den.