Aftenbladet skriver litt om vår ales kjære Solhem, og hans gledelige avgang fra taburetten:
"Nyheten om Erik Solheims avgang ble mottatt med vantro og sjokk over hele Tyskland, som i resten av verden – og i verdensrommet, der NASA har fanget opp lydfenomener som kan tyde på at selv planetene i fjerne galakser gråter.
I Berlin har oppstandelsen vært stor, og det arrangeres jevnlig tverrpolitiske demonstrasjoner og minnemarkeringer over hele byen. Mange føler sinne, andre er bare oppgitte og synes å ha mistet håpet for fremtiden. Faren for krig er blitt prekær mange steder i verden. Og bare i løpet av en drøy uke har den globale oppvarmingen akselerert, både i Oslo, Berlin og i Sahara.
Men ingen er mer lei seg enn Solheims nettverk i Indonesia, Brasil, Venezuela, Peru, Bolivia og flere afrikanske land. Hvordan tror du for eksempel den indonesiske eller brasilianske miljøvernminister føler det nå? De fikk besøk av en norsk kollega som ønsket å gi dem en milliard eller to, hvis de lovet å være snille med regnskogen, og ikke laget for mange plantasjer. De trodde først det var en spøk. Så begynte pengene å renne inn på kontoen.
Og hvordan tror du de har det, de gjennomkorrupte regimene i Afrika som stadig fikk besøk av Solheim? Han fløy inn til land som Etiopia, Angola, Zimbabwe og Mosambik. Den norske ministeren kunne med egne øyne se at eliten levde et liv i overdådig luksus, mens store deler av befolkningen sultet og ikke fikk noen hjelp av staten. Men Solheim var en ekte venn som bare gav og gav. Dukket det opp ubehagelige evalueringsrapporter om bistandskorrupsjon, eller om at regnskogssatsingen eller handel med CO2-kvoter ble rene gangsteropplegg, stappet han dem rett inn i makuleringsmaskinen. Han forsvarte alltid de sterke mot de svake, og hans glede over å gi bort andres penger var uten grenser."
Bedre kan det vel ikke sies?
