Hei Amatør1, Jostemikk og Bebben.
Takk for konstruktive tips og synspunkter. Skal ta de med meg videre i bearbeiding av teksten. Ettersom ingen har påpekt konkrete feil så antar jeg at innholdet/faktaopplysningene burde holde mål, men skal innrømme at jeg gaper over mye. Målet er å forsøke å avsløre at klimahysteriet er basert på et feilaktig grunnlag. Litt mer CO2 er sannsynligvis bare gunstig og kan fullstendig neglisjeres når det gjelder global temperatur og klima.
mvh Petter
Hei, Petter.
Jeg ville vært litt forsiktig med å være fullt så skråsikker på forholdet mellom globalt skydekke og global tempstigning på 80- og 90-tallet. Ok, jeg sier ikke at det ikke er noen sammenheng, men den er neppe så direkte som du antyder. Og den er heller ikke nødvendigvis den viktigste årsaken til oppvarmingen i denne perioden.
For det første, det man skal ha klart for seg, er at globale temperaturers snittnivå siden 1979 kun steg i to distinkte trinn, ett i 1987/88 og ett i 1997/98, aldri ellers. Dette stemmer dårlig med et jevnt økende pådriv som direkte årsak, enten det er sol eller CO2.
Den direkte årsaken er snarere havsyklene, til syvende og sist ENSO + AMO.
Men, havets totale energiinnhold har (mest sannsynlig) økt siden ~1970, og det ifølge et bestemt mønster, også ENSO-styrt.
Dvs., alt har sin opprinnelse i det tropisk/subtropiske Stillehav. Hvorfor? Fordi 1) der slukes brorparten av solas energiinput til jordsystemet opp, og, som følge av dette, 2) herfra styres værsystemene i resten av de tropiske hav gjennom atmosfæriske broer. Stillehavet er rett og slett størst, storebror, og trekker i trådene.
Så det er skydekket i det tropisk/subtropiske
Stillehavet man bør se på (og for så vidt det tilsvarende i Atlanteren og Det indiske hav), ikke nødvendigvis det globale ...
Poenget er det, skydekket over det tropisk/subtropiske Stillehavet varierer mer enn noe annet med ENSO. Under La Niña-forhold trykkes skydekket sammen mot vest og relativt
mye solenergi går ned i havet (i øst), under El Niño-forhold dras skydekket snarere utover mot øst og relativt
lite solenergi går ned i havet her.
Dette forklarer mye, men ikke alt. Det forklarer mye, fordi siden 1970 har vi hatt to treårige La Niñas og flere toårige, samtidig som vi har hatt flere svært kraftige, men relativt kortvarige El Niños. En sekvens som begynner med en toårig La Niña etterfulgt av en kraftig El Niño, som trekker svært mye varmtvann opp til overflaten, men som er så intens og kortvarig at alt varmtvannet ikke rekker å fordunste opp i atmosfæren før den neste La Niña, nå med tre års varighet, tar over, vil naturlig nok ende opp med en netto (til dels veldig) opplagring av energi i havet. Vi har hatt flere slike sekvenser siden 1970.
Det forklarer nok like fullt ikke alt, fordi havet gir også fra seg energi, det tar ikke bare opp. Utviklingen i OHC ('ocean heat content', som strengt tatt burde hett 'ocean
energy content', fordi 'varme' er noe annet, varme kan aldri befinne seg
inni et termodynamisk system) bestemmes av hvor mye energi som kommer
inn i systemet kontra hvor mye som går
ut av det, innenfor et visst tidsrom. Energien som kommer inn kommer primært fra sola (i tillegg har vi vulkansk varme fra jordas indre). Energien som går ut av havet avgis i hovedsak via fordampning.
Og fordampningstakten bestemmes ikke bare av havets overflatetemperatur, men i vesentlig grad av
vinddraget over det samme havets overflate.
Noe av stor betydning inntraff i Stillehavets troper rundt 1976/77. Da plumpet SO-indeksen (trykkforskjellen mellom øst (Tahiti) og vest (Darwin) i Stillehavet) brått ned et markant hakk og ble der i 30 år:

Jo større denne trykkforskjellen mellom øst og vest er i snitt, med jo større styrke drar passatvindene over havstykket, og jo større potensial har det samme havstykket til å kvitte seg med opptatt energi fra sola via fordampning.

Så når trykkgradienten plutselig falt ned et digert trappetrinn på midten av 70-tallet (uvisst av hvilken grunn, men slikt skjer) og ble der i de neste tre tiår, så fikk dette store implikasjoner for vinddraget og følgelig gjennomsnittlig fordampningstakt (jf. figuren over).
Fordampningstakten har steget jevnt og trutt over det tropiske Stillehavet siden det store fallet i 1976/77, men er ennå ikke kommet opp igjen på nivå med 50-, 60- og 70-tallet (ja, med forbehold, dette er i følge reanalyser, men sammenhengen henger på greip, rent fysisk). Og følgelig har solenergien har større mulighet i laang tid til å lagre seg opp i havet.
Jeg vil oppfordre deg til å konsentrere deg om hva som skjer i Stillehavet, og da først og fremst i de tropisk/subtropiske delene, når du søker forklaringer på den
globale utviklingen.
Jordas ekstratroper mottar faktisk først og fremst
sin varme via havene og atmosfæren fra
tropene, ikke primært fra sola (når man ser på netto'en mellom tap og vinst). Solenergien opptas direkte og netto i jordsystemet først og fremst i tropene, og da i de tropiske havene, styrt av hav-/atmosfæremekanismer i Stillehavet.