Om å finne sin plass

[Ewer Gladblakk.]

Navigasjon, skjøl på gammelkjente tufter blir utrulig vanskelig i bekmørke.

Husker en gang for lenge siden da jeg var på hytta, og kansje var litt selskapsjuk etter noen dager helt aleine.
Løsningen ble å dra ned til tanta mi, som bodde et par skogsveier unna, på en helt ribba og uregistrert gammal Tempo 175 cc.

Turen dit foregikk når sola vår enda var oppe, og den gikk unna på kansje 5 minutter.

Problemet oppsto når jeg utpå høstkvelden skulle hjem til hytta, etter en kjempegod stabbel med brødskiver og litt tevetitting sammen med tante.....for da var det helt stappmørkt, og Tempoen hadde like mye lys som den var registrert.

Turen hjem til hytta på de samme skogsveiene, måtte navigeres etter stjernene som viste seg på himmelen mellom kølsvarte grantopper.
Jeg kræsja bare et par dusin ganger mellom dørstokkene på tilbaketuren, som tok en hel evighet, og det mest på grunn av overmot og strategiske feilvurderinger, men jeg overlevde med noe blåmerker!
   
Ække sikker på om det er noen spesiell moral i detta, bortsett fra at det kansje er litt lurt med lys på Tempo'n når hovedstjerna vår er opptatt på andre steder av planeten, og ikke engang månen er på den samma bølgelengden.