Studie: Norske klimajournalister og objektivitetsidealet i norsk journalistikk

[Telehiv]

Andreas Ytterstad er høgskolelektor og phd-student, avd JBI, HiO, og har foretatt en meget interessant studie;

"Klimakrisen utfordrer objektivitetsidealet i norsk journalistikk".

Artikkelen rapporterer fra kvalitative intervjuer med ni av de norske journalistene som arbeider mest med klimaspørsmålet, i Aftenposten, Klassekampen, Stavanger Aftenblad, Vårt Land, Dagens Næringsliv og NRK Dagsrevyen.

Jorunalistene, som dere får høre mye interessant om, er Ole Mathismoen, Thomas Spence og Sigurd Bjørnestad i Aftenposten, Erik Martiniussen og Åse Brandvold i Klassekampen, Astrid Dåstøl i Vårt Land, Frode Frøyland i Dagens Næringsliv, Ellen Kongsnes i Stavanger Aftenblad og Eivind Molde fra NRK Dagsrevyen. 

Empirien fra intervjuene er triangulert med en nettbasert spørreundersøkelse om normer og verdier i klimajournalistikken med svar fra 143 norske journalister.

Hovedproblemstillingen, som besvares i artikkelens hoveddel, har vært: Hvilke forståelser av begrepet journalistisk objektivitet kan spores hos norske journalister som arbeider med klimaspørsmål i dag? Artikkelen konkluderer mer normativt ved å antyde hvordan objektivitetsidealet bør forstås i klimajournalistikken, og hvordan et slikt ideale kan kombineres med det å ta stilling.

Ytterstad skriver at "Norsk klimajournalistikk er et område der vi bare for noen få år siden så en dreining vekk fra en objektivt rapporterende journalistikk. Norske journalister spurte seg selv om det var deres jobb å redde verden. I denne artikkelen spores flere dimensjoner av objektivitetsidealet hos norske klimajournalister; balanse, gjenspeiling av opinionen, sannferdighet og nøytralitet. Idealet om sannferdighet illustreres av motsetningen mellom politisk og naturlig realisme i klimapolitikken; hvor store må kuttene i klimagasser være?"

Artikkelforfatteren konkluderer med et forsvar for et kritisk realistisk objektivitetsideal, som ikke trenger å stå i motsetning til en agendadrevet journalistikk.

Ytterstad om at objektivitetsidealet i journalistikken blir stadig utfordret:
"I kjernen av slike utfordringer ligger det ofte en spenning mellom det å ta stilling til virkeligheten og det å rapportere fra den. I USA, hvor objektivitetsidealet tradisjonelt sett har vært sterkt, kanskje særlig i vitenskapsjournalistikken (Hallin og Mancini 2004; Hornmoen 2003), har utfordringene fra stillingtagende journalistikk kommet i flere varianter de siste tiårene, som advocacy journalism (Waisbord 2009) eller public journalism (Eide 2011). I en skandinavisk sammenheng derimot, har avpartifiseringen av journalistikken og innflytelsen fra den liberale amerikanske modellen sannsynligvis forsterket idealet om en objektivt rapporterende journalistikk (Raaum 1999; Wiik 2010). Går vi til spesifikke områder av journalistikken, kan det imidlertid se ut som om objektivitetsidealet settes under et særlig press, mer uavhengig av gjeldende modeller for journalistikk og nasjonale kontekster.
Krigsjournalistikken er kanskje det mest kjente eksemplet, der både "journalism of attachement" (Eide 2011: 85) og fredsjournalistikk (Kempf 2007) har blitt framsatt som alternativer. Men ekstremsituasjoner ser generelt ut til å sette objektivitetsidealet på prøve. Under den arabiske våren 2011 så vi flere journalister gi uttrykk for at de opplever objektiviteten som en tvangstrøye. I Jørgen Lohnes nyhetsreportasje i Aftenposten, dagen etter at revolusjonen i Egypt hadde tvunget Mubarak til å gå, skriver han at objektiviteten "må vike", at vi "alle er egyptere nå", og at "nå er det på tide å tone flagg" (12.02.2011).

Ett av mange interessante avsnitt er om:

Balanse og nøytralitet
Ytterstad: Den journalistiske normen om balanse fremstår delvis som det samme som, delvis som et bedre ideale enn, objektiviteten. Her er imidlertid ett av de viktigste funnene på feltet klimajournalistikk viktig å hente fram, nemlig at balansenormen i journalistikken har bidratt til å gi et skjevt bilde av klimaforskningen (Boykoff og Boykoff 2007). Fordi journalistene har som norm å slippe til "begge sider" i en sak, har de såkalte klimaskeptikerne, som har liten oppslutning i vitenskapelige sammenhenger, blitt overrepresentert i mediedekningen. Kathrine Duartes hovedoppgave viser imidlertid til at balansenormen ikke ser ut til å ha ført til den samme typen "balance as bias" i Norge.

Bare åtte prosent av kildene er i den norske pressedekningen "skeptiske" mens 73 % gir støtte til FNs klimapanel. Jeg vil likevel sette spørsmålstegn ved Duartes konklusjon om at " den norske pressedekning kan vi altså ikke se en slik balanse" (2010: 87). En sak er om åtte prosent er lite eller mye. Mitt hovedanliggende er hvordan journalister selv uttrykker seg omkring balanse som norm. Intervjusamtalene mine peker som vi skal se mot at balansenormen heller ikke er så død som både Duarte og Max Boykoff selv (2007) hevder den har blitt de siste årene.

Lærebøkene i journalistikk peker på balansekravets utilstrekkelighet. Man må verifisere (Brurås 2006: 43) og vekte kildene (Fossum og Meyer 2008). Men ved å ha flere motstridende kilder kan troverdigheten øke. Journalistikken kan da lettere fremstå som nøytral, et annet synonym på objektiv (Hvitfelt 1989). Selv om man skulle ha både verifisert og vektet kilder, er det en dyd for de fleste journalister (i Norge) å forholde seg distansert til de sannheter de måtte ha funnet. Dette gjelder antageligvis særlig i den politiske oversettelsen av klimavitenskapene, altså overgangen fra kunnskap til handling (Ryghaug 2006).

Ett av få eksempler fra litteraturen på at journalister har blitt intervjuet om sine normer i journalistikk, indikerer i hvert fall dette. Joe Smith deltok på en rekke interne BBC-seminarer om global oppvarming, hvor redaktørene ga klart uttrykk for at de fryktet en normativ agenda. Klimapolitikk bringer raskt journalister over fra spørsmålet om "good science" into messy and editorially hazardous ethical-political terrain. In this terrain "facts", public interests, and values merge into one another [...] to "buy-in" to climate change is to accept a predetermined set of value positions. Taking such a series of steps threatens not only the professional reputation of an editor but, in a highly fluid and insecure profession, his or her hard-won position. (2005: 1479)

Her kan vi skimte innflytelsen fra en annen av vitenskapens grunn-normer, David Humes argument om at man ikke kan gå fra er til bør. Fakta kan få tale for seg selv, men journalister bør ikke tale for fakta. I min avsluttende utlegning av kritisk realisme vil jeg kritisere dette synet.

Ytterstad har intervjuet sentrale personer i pressens klimadekning de senere år, og jeg anbefaler folk å lese hele artikkelen, som gir både overraskende og avslørende beskrivelser av disse journalistene, og ikke minst deres "klimapolitiske" bakgrunn som kan forklare mye av skeptikrnes hoderysting over alarmisme-misjonsiveren mange av disse utvilsomt har framvist:

Empiri og metoder
Ytterstad: Primærdata for denne artikkelen er semistrukturerte intervjuer med Ole Mathismoen, Thomas Spence og Sigurd Bjørnestad i Aftenposten, Erik Martiniussen og Åse Brandvold i Klassekampen, Astrid Dåstøl i Vårt Land, Frode Frøyland i Dagens Næringsliv, Ellen Kongsnes i Stavanger Aftenblad og Eivind Molde fra NRK Dagsrevyen.

Alle disse har enten produsert mye klimastoff selv og/eller har satt sitt preg på dekningen i disse mediene. Det er med andre ord et strategisk utvalg. Mathismoen, Martiniussen og Brandvold, Dåstøl og Kongsnes har skrevet såpass mye om klima at de må sies å ha preget hele Aftenposten, Klassekampen, Vårt Land og Stavanger Aftenblads dekning i den analyserte perioden.

Frøyland har skrevet bok om klimaspørsmålet basert på sine reportasjer i Dagens Næringsliv og Eivind Molde er hovedansvarlig for å følge klimaspørsmål i Dagsrevyen. Aftenpostens journalister ble intervjuet i 2008,3 mens de øvrige ble intervjuet i 2010.

Klimajournalistikken i Aftenposten ble analysert i et pilotarbeid (Ytterstad 2008). Intervjuene varte normalt mellom en og to timer, tatt opp på bånd og transkribert.
Siden forfatteren av denne artikkelen underviser i journalistikk, og intervjupersonene var klar over dette, var det en reell fare for å få standardiserte svar omkring journalistikkens idealer (Fivelsdal 1990). Selv om intervjuene begynte med flest åpne utforskende spørsmål, satte jeg også i gang diskusjoner ut fra Steinar Kvales (1997) grunntanke om at mening kommer fram gjennom en samtale mellom to parter. Kvaliteten på en slik samtale beror også på graden av kunnskap hos intervjueren.


Som sagt, les hele artikkelen, da vil dere bl.a. forstå hvorfor både Mathismoen og andre klimaalarmistiske journalister har agert som de har gjort....

Her er pdf-fil for studien: https://oda.hio.no/jspui/bitstream/10642/1107/1/870864post.pdf

[Amatør1]

Som sagt, les hele artikkelen, da vil dere bl.a. forstå hvorfor både Mathismoen og andre klimaalarmistiske journalister har agert som de har gjort....

Her er pdf-fil for studien: https://oda.hio.no/jspui/bitstream/10642/1107/1/870864post.pdf

Skremmende lesning.

Jeg har lest (fort), men forstår på ingen måte hvorfor Mathismoen og andre klimaalarmistiske journalister har agert som de har gjort.

Det jeg observerer er at de i ren Newspeak-stil omdefinerer hva objektivitet betyr. De har faktisk korrumpert språket på en måte at de ikke lenger forstår begrepet objektivitet, og ender opp med å forsvare enhver subjektiv kampanjejournalistikk som svarende til et objektivitetsideal.

Dette er Doublethink i praksis og etter læreboka.

[Telehiv]

Interessant observasjon, Amatør1!

Jeg håper flere leser og kommenterer denne artikkelen, og får sitt lille private sjokk om tilstanden i media. Jeg har latt være å reklamere for mye, og heller overlatt til den enkelte leser å forstå alvoret og implikasjonene av hva som faktisk beskrives her av grenseløs uvitenhet og ditto misjonsiver hos våre mest aktive klimajournalister (dette dumskapsregimet er faktisk delvis uforstått også av forfatteren - nekter han å tro at hans kolleger faktisk er så uvitende og maktkrypende? - selv om han er i særklasse den mest oppegående av aktørene i dette sørgelige mediedramaet!)

Og hvorfor intervjues ikke Kristin Straumsheim Grønli her? Den eneste virkelig klarttenkende og faglig oppegående norske journalisten på klima?
Det forteller at Ytterstads prosjekt dessverre ikke har hatt rom for journalister som stiller kritiske spørsmål til selve klimaalarmismen. Som en ser av metodeoppsettet ville det truet hele prosjektet hans, uten at vi skal fordømme ham for det.

Ytterstad skal likevel ha ros for å ha prøvd å fange en viktig tidsånd i media. Og jeg mistenker ham for å bevisst - men meget diskret - plassere en viss hinting om en rekke uheldige partiske holdninger blant disse journalistene. Men likevel forstår han neppe helt alvoret i de holdninger han selv beskriver, til det har han ikke nok innsikt i klimamaktas spill og vilje til faktamanipulasjon.

[Jostemikk]

Jeg ble så trist av det siste Prestrudske sprellet Bye fortalte om, Tele, at jeg til nå kun har lest det du har skrevet og linket til, så får jeg heller kommentere dette i morgen. På grunn av reveforskeren følte jeg nemlig for et par glass med rødvin - jada, på en onsdag! - og akkurat nå, ettersom jeg drakk de litt raskt, er jeg mer anal enn ytisk.

[seoto]

Amatør1 hadde et innlegg om Ytterstad tidligere:

http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,435.msg5824.html#msg5824

[ebye]

Vin, på dager med n, dvs. onsdag, i tillegg til selve pallen (1,2,3), gullrekka: fredag, lørdag, søndag. n igjen gitt. Ingen fare! 
Og som du ser, jeg har vinfargede solbriller, for kveldsbruk - Klimakvelden. 

[Amatør1]

Amatør1 hadde et innlegg om Ytterstad tidligere:

http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,435.msg5824.html#msg5824

Takk seoto! Jeg leste så fort og gullfiskminnet strakk ikke til, så jeg koblet ikke Ytterstad til Ytterstad! Men det gjorde du, og det setter et eget perspektiv på arbeidet som Tele holdt fram. Ytterstad har samme agenda som aktivist-journalistene....

[Telehiv]

seoto og Amatør1,

ja, på mange måter har Ytterstad samme agenda som journalistene han intervjuer, men til en viss grad er han litt mer raffinert; han lurer inn en udiskutabel aksept for klimaalarmismen under dekke av å diskutere "balansert dekning" av klimaspørsmål, mens han egentlig a) tilsynelatende diskuterer metode, og b) kun intervjuer AGW-ortodokse.  Men samtidig klarer vi som litt glupe lesere å lese det klimahumbuget disse folkene stilltiende deler mellom seg, mens Ytterstad leverer en god del sladder om hver enkelt som er rystende og informativt for oss, uansett hva vi mener om Ytterstad ellers.

Ytterstad klarer forøvrig ikke helt å skjule en viss forakt for at de han intervjuer ikke er glupe nok til å skjule sin misjonsiver.
I sum ser vi hele overkjørselsprofilen fra gamle AKP-dager, der alle midler var tillatt for å fremme "saka".

Denne artikkelen gir mange assosiasjoner og mye ekkel smak i munnen, derfor er det interessant å høre hvordan dere andre opplever dette. Det er tross alt et inside-glimt bak de medielurvetes lukkede dører...

[seoto]

Ut fra hva jeg hittil har sett og hørt fra "disse folka", mangler de totalt respekt for alle som ikke er og tenker som de selv gjør. Det kan virke som om de ser på seg selv som en slags "overmennesker", og det kan vel være årsaken til at de aksepterer løgner og bedrag, så lenge det gavner deres egen sak. De synes rett og slett å mangle moral, etikk og empati. Vi må få utviklet et samfunn der vi har et forsvar mot en slik type mennesker.

[seoto]

Vi må nok få en liste over alarmist-journalistene. I de linkene jeg HER har lagt ut til forskjellige avisartikler, har jeg også tatt med journalistenes navn, slik at det blir lettere å få oversikt over artiklene de forskjellige journalistene har skrevet.

En annen journalist som jeg har lagt merke til å det siste, er Thomas Vermes. Hans siste var i ABC-Nyheter i går, og jeg skal legge ut også den linken på link-siden.

- Én rekecocktail gir like mye CO2-utslipp som 90 liter bensin]
Utrolig, men sant, ifølge ny forskning: Importerte reker kan stå bak enorme mengder karbonutslipp. Å spise 100 gram av disse rekene gir 198 kilo CO2-utslipp.

[BaseBallStick]

Telehiv, jeg bøyer meg nok en gang i støvet.

I mange år har jeg etterlyst objektiv journalistikk, også kommer du opp med dette.

Takk igjen.

[Telehiv]

BaseBallStick,

takk for veldig hyggelige ord!

mvh Telehiv (Tele blant venner)

[Jostemikk]

Fra PDF-rapporten Tele linket til:

I Aftenposten finner vi Ole Mathismoen, Norges mest kjente, men også omdiskuterte klimajournalist. "Det er tydelig at Aftenpostens redaksjon har bestemt seg for å redde verden", skrev skuespiller Lars Mjøen i et leserinnlegg som vakte stor debatt i 2008.1 På programmet for SKUP-konferansen samme år: "Ole Mathismoen (Aftenposten) og Egil Sundvor (NRK, sjef for Krafttaket) forklarer hvorfor det er helt nødvendig å drive heftig kampanjejournalistikk for å redde klodens miljø."2 Andreas Malm gikk enda lenger, og mente de mest forutseende av naturvitenskapene var revolusjonære "om så enbart i kraft av att de talar om hur sakerna förhåller sig" (2007: 285).

Så mye for Aftenposten og NRKs objektivitet i klimasaken. Det er slutt. Det finnes ingen ærlig journalistikk her i landet. Vi blir villedet av politiske aktivister.