En Høsthilsen fra Klimarealistene

[jarlgeir]

Følgende email er sendt ut av Ole Henrik Ellestad, gjengitt ordrett under (med unntak av en liten skrivefeil):

"Intet nytt fra klimafronten" ?


Det lyder litt som i Erich Maria Remarques bok om vestfronten. Men bortsett fra noen blaff har
sommermånedene vært rolige. Den systematiske og ensidige beskrivelsen av klimaendringer som
et resultat av CO2-økning, og den ensidige fordømmelsen av IPCC-kritikere er nedtonet. Man leser
mindre  om konsensus, og statsråd Solheims kronvitne, samfunnsviteren/historikeren Naomi Oreske
og om at "science is settled". Jørgen Randers har i media søkt å skyve tyngdepunktet over på mil-
jø- og "Limit to growth"-aspektet. Pål Prestrud har jo på et halvt år endret syn fra at variasjoner fra
"intern syklisitet er lite sannsynlig" (vinder, havstrømmer etc) til at naturlige variasjoner er viktig,
og at det forskes mye på det. Han prøver å gi inntrykk av at det i særlig grad gjelder IPCC-relaterte
forskere.


IPCC-konklusjonen var at det er mer enn 90 % sannsynlighet for at hoveddelen av oppvarmingen er
menneskeskapt. Nå profileres hoveddelen som mer enn 50 %. Men mediainnslag forfattet av sentrale IPCC-tilhengere for et par år tilbake eller tidligere var dominerende i favør av CO2-hypotesen. Folk som mente noe annet var bare et kunnskapsløst fåtall.


Ciceros nye direktør har i sommerens tiltredelsesintervjuer uttrykt undring over klimafenomener,
f.eks at på store havdyp hadde temperaturen steget 0.01 C (!). For meg ville det vært mest nærliggende å undre seg over hvor stor måleusikkerheten var og i hvilken grad tallet er representativt for de store havdyp som i andre sammenhenger betegnes som noe av verdens mest uutforskede områder.

Men at Ciceros direktør uttrykker undring over klimafenomener er gledelige nye toner. Men direk-
tøren uttrykte hverken undring eller meninger for øvrig over de danske arkivbildene fra 1930-årene
som viste at isbreene på Øst-Grønland dengang var like mye redusert som nå.


Og til tross for at hun deltar i et stort internasjonalt forskningsprosjekt om måling av havstrømmene
i Arktis så uttrykker hun som oftest at de avtar til tross for at prosjektet hun er en del av også måler
entydige økninger som er en viktig faktor for isvariasjonene. Vi har ikke lest i media om de sterke
stormene som brøt opp enorme isområder i Arktis og derved bidro til lav isdekning i august, og
slettes ikke om at sist vinters isdekke var blant de høyeste siste 10 år og betydelig opp fra isminimumet i 2007/2008. Dette er ikke CO2s "signatur", og det er variable havstrømmer og kjente fluktuasjoner i temperatur og vinder som dominerer ismengden i Arktis.


Bjørn Stærk har avfattet noen refleksjoner etter å ha lest flere klimabøker i sommer. Skribenten
og programmereren gir uttrykk for at bøker reflekterer et mer modent stadium enn strømmen av
publikasjoner i vitenskapelige journaler. Bøker bygger unektelig på et bredere kunnskapsgrunnlag
enn enkeltpublikasjoner, men de er jo like fullt basert på forfatterens grunnsyn som influerer på
valg av materiale og formuleringer. Som eksempel kan nevnes at A.W. Montford har skrevet en bok,
"The Hockey Stick Illusion", som kritiserer vitenskapsmannen bak, Michel Mann, kraftig og levner
ham liten vitenskapelig og etisk ære. Michael Mann kom sist vår med motsvar i bokform med et like
kraftig forsvar med omfattende angrep på sine og IPCCs kritikere. Bokformen avgjør ikke hvem som
er nærmest sannheten.


Når alt kommer til alt koker det ned til noen grunnleggende faktorer om hvem som legger den
beste vitenskapen til grunn. Da har man faktisk en del holdepunkter.
A) Det samlede materiale fra to komiteer nedsatt av Kongressen i USA har konkludert med at Michael Mann brukte feilaktig statistisk metodikk. Man trenger ikke være verdensledende for å finne ut det, selv ordinære forskere bruker metoden riktig.
B) Det var også åpenbare feil i bruken av flere datasett.
C) Når dette gjøres riktig fremkommer både middelalderoppvarmingen med høyere temperatur enn i dag og avkjølingen under Den lille istid. Et overveldende antall andre studier har bekreftet variasjonene verden over (Se mitt notat fra i sommer).

Det er på denne vitenskapelige, veletablerte plattform man bør forholde seg til alt det andre stoffet,
ikke minst de interne e-poster om saken fra Climategate, Manns og hans tilhengeres senere pub-
likasjoner, deres og andre IPCC-tilhengeres forsvar for Mann osv. Selv det at han forkaster data for
treringer fra 1960 og fremover fordi de viste temperaturnedgang, mens hele hans konklusjon ellers
er bygget på trering data er jo en logisk inkonsekvens. Men heller ikke det avstedkommer noen
innrømmelser. Da blir det så mye tvilsomme bidrag fra IPCC-leiren at summen blir øredøvende i
Manns, Hockeykøllas og IPCCs støttespilleres disfavør.

Og det er i det lys jeg også undrer meg over at ingen av de toneangivende norske IPCC-tilhengere
eller media for den saks skyld, har akseptert eller omtalt noe av kritikken mot Mann. For ingen har
påvist metodiske feil i arbeidene til en av verdens ledende beregningsorienterte statistikere, Edward Wegman, og hans komite. De gjennomgikk kildekoder for beregninger og de benyttede datasett hos begge parter og bekreftet Middelalderperiodens varmetopp og Den lille istid. Men Bjørn Stærk går ikke inn i dette materiale og til de vitenskapelige grunnpremisser i sine refleksjoner.

Og derfor ligger fristelsen der fremdeles hos IPCC-tilhengerne, slik IPCCs to siste direktører har
profilert offentlig, å hevde at IPCC bare har gjort én feil, "Himalayagate", - kun tre av tre tusen sider.

Med et tafatt norsk mediakorps er det stadig håp om å feie hokeykølleskandalen under teppet. Jeg så en liste over IPCC-tilhengernes feil som nå teller ca 130 tema. Selv om noen av dem kanskje er små eller kan debatteres er det særdeles langt ned til at det bare er "Himalayagate". Og siden gjennomgangen av IPCC viste at det bl.a. var manglende vitenskapelig prosesser og sterk sammenblanding av vitenskap og politikk ville det være merkelig om det ikke var mange feil.


Siden klimasaken er så sterkt politisert er jeg svak for folk som har skiftet mening. De har jo gjen-
nomgått en prosess og må ha bevisste, alvorlige beveggrunner. Folk som bl.a. Fritz Vahrenholt og
Paul Reiter (det begynner å bli veldig mange) var engasjerte og positive til IPCC, men gjennom
faglige arbeider erfarte de at IPCC satte vitenskapen til side, og trakk feilaktige konklusjoner.


Lawrence Solomon er en velkjent miljøforkjemper, aktivist, forfatter og journalist. Han ønsket å
intervjue og presentere i avisen kjente vitenskapsmenn som tok avstand fra IPCCs konklusjoner
og som i media av Al Gore m.fl. ble omtalt som politiserte, kompetanseløse forskere. Til Solomons
store overraskelse fant han at de utskjelte kritikere på sine felt var langt bedre kvalifiserte, som regel eminente forskere, reflekterte og hadde høy integritet. Han samlet dette i boken "The Deniers" - en særlig hyldest til noen som tør å stå frem mot øvrigheten ofte med negative konsekvenser for dem selv og deres daglige arbeid. Den anbefales for Stærk og andre.

Stærk har også lest flere bøker som han mener neppe bidrar til IPCC-skeptikernes sak. Men han fin-
ner enkelte omtaler interessante i Patrick Michels bok "Climate Extremes". Selv synes jeg den boken
har veldig mye god argumentasjon å by på. Den trekker bl.a. frem en del viktige studier om sentrale
tema som: hvorfor er ikke temperaturmålinger fra satellitt og værballonger som gir meget god over-
ensstemmelse akseptert og benyttet på lik linje med bakkemålinger? De gir jo en temperaturstigning som er ca 35 % lavere enn IPCCs favoriserte bakkemålinger. En sommermorgen hørte jeg på radioens Nitime en avdelingleder ved Meteorologisk institutt med ansvar for værvarsel som klagde over sommerturistenes krav til temperatur og værvarsel på bakken der de befant seg. Det ville være mye riktigere og lettere å fortelle hvorledes det var en kilometer eller to oppe i lufta, for der var det mye mer stabile og representative forhold. Det var moden kunnskap sagt i en nøytral situasjon - ikke i klimasakens politiserte sfære.

Michaels trekker bl.a. frem studien fra 6 områder i Frankrike som viser at dødeligheten er større
i kaldere tider enn i varme stikk i strid med alarmistenes påstander. Det mest interessante er hans
analyse av Jim Hansens og IPCCs skremselspropaganda om issmeltingen på Grønland. Ved å ta
utgangspunkt i publikasjonene som IPCC-tilhengerne og media har benyttet, analysere dem og så
trekke frem andre publikasjoner, nye og historiske data og informasjon fremstår Hansen som uviten-skapelig med uholdbare apokalyptiske spådommer. I realiteten er det snakk om mulig havnivåstign-
ing på noen cm i løpet av hundre år, og det ligger beviselig mye periodisk variasjon som kan redus-
ere dette.

IPCC-tilhengernes og medias beskrivelse av forholdene på Grønland er etter mitt syn en vesent-
lig større skandale enn "Hockeykølla". Sistnevnte hadde som resultat, og mange mener hensikt, å
eliminere observasjonsgrunnlaget for solens ca 1000-årige syklus som frembragte varmeperiodene
i Bronsealder, Romertid, Middelalder og som er en av hovedårsakene til nåtidens variasjoner. Smelt-
ing av Grønlandsisen skulle være skremslet for alle lavtliggende områder som sårbare øysamfunn
(eks. Maldivene), store og til dels fattige befolkningsgrupper (eks. Bengalbukten) og  velutviklede områder der omfattende infrastruktur var utsatt (eks. Nederland). Samtidig bortfalt/svekkes grun-
nlaget for beskrivelse av 60-års syklusen med varme og kalde perioder hvorav de 30-årige oppvarm-ingsfasene var 1850-80, 1910-40 og fra ca 1975-2005. Skrekkscenarioene har vært blant de nyttigste for IPCC-tilhengerne.

I sommer har mediavinklingen vært rettet mer på den markante varmen og tørken i USA enn de noe
kjøligere forholdene i Europa. Spesielt har tørken i Midt-vesten fått fokus. Aftenposten skrev ikke i
en av sine artikler at det skyldtes menneskeskapt oppvarming, og det var uttalelser inne i artikkelen
som pekte på naturlige variasjoner. Men i faktaruten stod det i kjent stil at det var menneskeskapt.
Og slik vil det bli oppfattet av mange lekfolk uten at journalisten kan klandres når noen måtte finne
det betimelig å analysere klimajournalistikken.

Aftenposten skrev ikke i våres på fremtredende plass om IPCCs rapport om ekstremeffekter som
konkluderte med at de neste 20-30 år ville bli dominert av naturlige klimavariasjoner. I stedet grip-
er de i august fatt i Frida og ekstremvær i USA og en ny NOAA-rapport som igjen skal bevise på-
standen om ekstremværets menneskeskapte årsak. At rapporten er sterkt kritisert av andre NOAA-
ansatte, og andre spesialister nevnes ikke. Med Ciceros og James Hansens støtte trykkes likevel de
feilaktige påstandene til lederskribentens bryst.

Hansen lagde jo også en beregning som knyttet tørken til menneskeskapt oppvarming og publiserte
den uten kvalifisert fagfellevurdering. Men Patrick Michaels påpekte at hypotesen kunne testes mot
observasjoner. Så gjort - og Hansens hypotese besto ikke testen. Det er verd å påpeke at verdens mest siterte klimaforsker slenger ut hypoteser basert på sine stadige beregninger uten at han foretar en vitenskapelig test basert på lett tilgjengelige data. En bonde i det hardt rammede Minesota sa at tørken var naturlig - det hadde vært kronår året før. Og dessuten var det jo tørke også i 1930-årene. John Steinbeck brukte jo dette som en ramme i "Vredens druer".

Sommerens store og gledelige sensasjon sett med mine øyne er utviklingen rundt riktige metoder for måling av temperatur ved bakkenivå. Det har jo vært mye forskning og debatt om "Urban Heat Islands", UHI, og effekten er uomtvistelig dokumentert. Men hvordan påvirker det beregning av global temperatur? I 2010 foreslo World Meteorological Organisation, WMO, ny såkalt ISO-standard for en målestasjons omgivelser. Det er meget viktig arbeid. Meteorologisk institutt la jo for et par år siden ned en målestasjon som stod på uakseptabel berggrunn.

Anthony Watts, mannen bak nettstedet Whats UP With That, har koordinert arbeidet med å gå
igjennom alle stasjonene som tilfredsstiller de nye ISO-kravene i USA. De publiserte resultater viser
at for ca 780 målestasjoner var de offisielle tall for temperaturøkningen på 0.25 C per 10-år, mens
de som fulgte ISO-standarden kun viste 0.16 C per 10-år - en reduksjon på 35 %. Verdien på 0.25 C
økte til 0.31 C når direktoratet NOAA hadde fjernet de laveste temperaturene med en begrunnelse
som langt fra er akseptert. Stigningen bli da dobbelt så stor som de ISO-klassifiserte stasjonene viser.
Og BEST-prosjektet har ikke benyttet ISO-dataene. Det skal bli interessant å se hvorledes dette vil
påvirke globale temperaturer fastlagt i en åpen, vitenskapelig prosess. Men ikke minst, når vil norske mediaaktører formidle dette og på hvilken måte? De kunne jo ha grepet sjansen med en gang. De pleier jo ikke å vente på motargumentene når det går i IPCCs favør?

Det er nok denne utviklingen og betydningen av de naturlige variasjoner som får Obamas sjefs-forhandler i klimaspørsmål til å droppe klimamålet om å begrense oppvarmingen til to grader. Slik
oppvarming vil jo likevel ikke inntre ifølge ulike observasjoner. Da kan man jo prøve å redusere
kostnadene ved å sløyfe unødvendige tiltak uten at man åpent trenger å bekjenne at IPCC har feilet nok en gang.

Og imens er norske media omhyggelige med å velge ut IPCC-promoterende tema. Men hvor lenge
kan de fortsette med det? Med ovennevnte ISO standard lagt til grunn er temperaturene redusert til og rimelig i overenstemmelse med nivået for satellittmålinger. Antarktis er blitt kaldere siste 30 år.
Utstrålt infrarød stråling for CO2 viser lavere verdier enn IPCC-verdiene. Vanndamp er ikke den
store trusselen som IPCC hevder, men gir en negativ forsterkningseffekt, og beregningsmodellenes
utilstrekkelighet er i større grad avdekket. Når temperaturendringene er små og det meste av effek-
tene er naturlige variasjoner svekkes jo også IPCC-tilhengernes hovedvirkemiddel over for lekfolk
om alarmerende tilstander.

Vi går spennende tider i møte.