En liten død i Bergen

[Bebben]

Disi [eg. engelsk DC] f. 1994 d. 2011

[attachimg=1]

Disi (snart 17 år) sovnet stille inn på gulvet i tørkeloftet i huset natt til i dag. Hun hadde vært syk noen dager, uten at jeg tok henne til veterinæren. Går ut fra at jeg utsatte det, vel vitende om at det ville blitt siste reis.

Jeg tillater meg en smule sentimentalitet:

Disi hva drømte du?

Kjære Disi - gamle "kompus" katt
Hva drømte du din siste natt
Mens regnet trommet høsten inn
- alene i ditt kattesinn?

Drømte du om barndoms lek
med hopp og sprett og fantestrek
om renslighet og kattesand
og matmors varme fang?

Eller hadde du et mareritt
om masse ekkel hundeskitt?
Om sinte stemmer, olme blikk
Om motorveier, tungtrafikk?

For hvert et spadetak jeg tar
Tenker jeg på det som var
Mens vinden letter på min hatt
Begraver jeg min lille skatt.

Høsten drysser løv omkring
Som faller ned fra trærne.
Kanskje drømte du du løp i ring
En sommer i det fjerne?

- Der blinket det en stjerne.

[Jostemikk]

Oi! Å miste kjæledyr er noe ordentlig herk. Men aldri har vel noe klimaforum opplevd at en katt har fått vakrere dikt som avskjedord, Bebben.

[ufaufa]

Vi har en katt som er lik og som kommer og legger seg på brystet mitt hver kveld.

Kondolerer Bebben

[Bebben]

Takk for det Joste og Ufaufa.

Nå har jeg bare to katter igjen: Hannkatten Tom Bombadil (aka Kosegrisen), han er yngstemann og er haleløs og balleløs, men ikke motløs - tvert i mot er han nabolagets skrekk. Og han har drept både rotter og skjærer. "Jobber for føden eg, skjønner du."

Og Kiss, den egyptiske skjønnheten, en av de peneste kattene jeg har sett, uhyre forsiktig av seg (alias Reddafisen), men mer lidenskapelig enn de fleste når det gjelder... hun er for fin til å tisse på kassen, bruker menneskedoen i stedet (søler aldri en dråpe på setet, men glemmer alltid å skylle ned etter seg).

Disi var helsvart, i likhet med Kiss (vel Kiss har en hvit flekk som du bare ser hvis du får henne på rygg). Hun var feit og hadde korte bein, hun lignet på Kittelsens Kjetta fra Dovre..

Men i motsetning til de andre to var Disi (alias Fleskepelsen) smart - hun kunne for eksempel åpne både dører og vinduer. Dører har hun åpnet så lenge at ingen kan huske når det begynte, men her vi bor nå, er det andre vindushasper enn der hun bodde før. Datteren min fortalte hvordan Disi hadde sittet og sett på hvordan hun åpnet vinduet - og etter at hun hadde lukket det igjen, åpnet Disi det igjen ved å slå opp haspen med poten. Ikke verst for en katt vel?

En annen gang var det blitt tomt for mat i fatet mens jeg var på jobb. Men Disi visste råd - hun åpnet skapdøren der kattematen var. Der var det bare en helt ny og uåpnet sekk, men denne ble kirurgisk åpnet med en skarp klo - på helt riktig sted. Ikke verst?

Så der sitter jeg i hagen og hører at et kjellervindu blir åpnet, snur meg og ser, og ut spaserer Disi.

Med den aller største selvfølgelighet naturligvis. "Cats got style" (Charles Bukowski)

[Gloføken]

Triste greier detta, Bebben    Men hun fikk et vakkert dikt med på reisen

[Ewer Gladblakk.]

Vemodig og leit detta, Bebben....men orda som Disi fikk med seg på den siste ferden, gjorde det litt godt og fint også!

[seoto]

Bebben

Avskjed fra et dyr man er glad i er alltid tung, samme hvor forberedt man måtte være. Det var fine ord du skrev om henne. Hun døde nok rolig og fornøyd med livet, akkurat slik dyr gjerne gjør når de er mette av dage og skjønner at tiden har kommet.

Hadde selv en helt svart katt, Musti, som levde til hun ble 21. En utrolig høy alder. Noen få hvite hår dukket opp de siste årene. Etter hvert gikk hun ned i vekt, fikk litt nyreproblemer, synet forsvant, hørselen forsvant. Allikevel fant hun hver eneste gang fram til sandkassa og gjorde fra seg der, noe annet ville vært utenkelig for henne. Hun var takknemlig for mat fram til siste sekund. Hun malte som en katt skal når kjærlige hender stryker den, og klør litt ekstra bak øret. Hun viste aldri tegn på å være ulykkelig. Det måtte allikevel tas en avgjørelse, fikk en følelse av å bevege seg på grensen av tilbørlig dyrevern. Hun døde lykkelig og uvitende mens hun inntok et godt måltid over matfatet. Men hun glemmes aldri!

Noen ganger blir minnene sårere, som når det gjelder unge dyr som burde ha en spennende framtid. En egenavlet hest, bare 2 år gammel, fikk en uopprettelig skade, og dyrlegen ga sin beskjed: Nødslakt. Bil og slakter ankom. Sympatisk mann som hadde vært gjennom dette tidligere. Jeg tok hesten ut, den var uten angst, den var jo hjemme, klappet den for siste gang og kjente hvordan selvkontrollen var på vei til full oppløsning, men måtte holde kontroll noen sekunder til. Holdt i grima til den ble revet ut av hånda mi. Da fulgte jeg slakterens råd og gikk hjem, hvor jeg kunne slippe sorgen løs. Det er vondere når det virker så meningsløst.

[Amatør1]

Disi [eg. engelsk DC] f. 1994 d. 2011

Søt/trist historie, flott dikt. Kondolerer.

[Amatør1]

Vi har en katt som er lik og som kommer og legger seg på brystet mitt hver kveld.

Spøkelseskatten?