I motsetning til kanskje flere andre er jeg tilbøyelig til å unnskylde politikerne. De har masse saker å sette seg inn i, mange kryssende hensyn å vurdere, og ingen kan forlange at de skal være klimaforskere og sette seg inn i eksempelvis hvordan man beregner gjennomsnittstemperatur for et planetarisk "grått legeme". Dette er forskerne sin oppgave og forskerne sitt ansvar.
Riktignok er enkelte politikere ute og leker forskere, som for eksempel Gore/Støre med sin rapport forut for København 09 - men da er det også forskernes oppgave å sette dem på plass. Dette skjedde ikke - med ett unntak: Ola M Johannessen.
Verre er det at forskerne leker politikere og "krever" bestemte politiske tiltak. Dette har forskerne ingen ting med - som forskere. Som privatpersoner kan de selvfølgelig mene hva de vil og være politisk aktive, men det er en håpløs situasjon at selve forskningen som forskning er så politisert at man kan se på en kurve i en vitenskapelig avhandling og undre seg over hva som er det politisk/retoriske budskapet - eller om den faktisk uttrykker noe vitenskapelig.
Enda verre for debatten er det at vitenskapelige selskaper som The Royal Society har forlatt prinsippet om "nullius in verba" og gjort seg til partisaner i en politisk kampsak med tvilsomt grunnlag. Ross McKitrick har påpekt at dette er en av grunnene til at klimadebatten er så ufin som den er, fordi det definerer andre syn enn det "offisielt vedtatte" som ikke stuerent.
På toppen av det hele har vi Klimapanelet som en slags "autoritet", men takk Gud/Allah/værgudene for Pachauri - som reiser rundt i verden som en maskot og forteller alle som vil se, at organisasjonen ikke har noen egentlig ledelse, bare en halv mis/vellykket propagandist, og folk med litt erfaring skjønner at den egentlige kontrollen innehas av et lite oligarki, kjent som the Team. (Vel, det finnes antakelig fremdeles litt for få som har skjønt dette. Det kunne de ha gjort hvis pressen hadde hatt tid og interesse for å interessere seg for Climategate og sette denne informasjonen inn i sin sammenheng.)
Dette blir litt løse tanker så seint på kvelden, men jeg tenker at til syvende og sist ligger ansvaret hos klimapusherne i forskningsmiljøene, ikke hos først og fremst hos politikerne.
Som Richard Lindzen så klart beskrev i sitt essay om eugenikk og klimaendringer, ligger det eksplosive triangelet i forskere-aktivister-presse. Som vi har sett både fra Donna Laframboise og her på klimaforskning, er de to første delene av dette triangelet vanskelige å skjelne fra hverandre, i og med at de samme sentrale personene både er forskere og aktivister.
Lindzen skriver at de politiske konsekvensene av eugenikk-hypen (i USA, vel å merke, som kjent fikk det atskillig mer dramatiske følger andre steder) blant annet ble en innvandringslov og en skoleundervisning som ble værende igjen i mange, mange år etter at hypen var definitivt død. Mye taler for at vi kan få se noe slikt i klimahypen også.
For å bryte "Bermuda-triangelet" forsker-aktivist-journalist er det i grunnen nok at en av dem melder seg ut. En del tegn i tiden tyder på at enkelte av de førstnevnte og de sistnevnte ikke følger dogmet like lydig som før... vi får tro det er en begynnelse.
