Minner fra en buss

[Bebben]

I går kveld, mens jeg tenkte på helt andre ting og skrev innlegg mot en mann som heter Lewandowsky, fikk jeg plutselig en liten tåre i øyekroken.

Helt "ut av det blå", uten å være nedfor, eller at det hadde skjedd noe negativt, og jeg forsto rett og slett ikke hvorfor med det samme. Men med litt "reversed engineering" på meg selv fikk jeg tråklet meg tilbake gjennom tankene og kom på at jeg hadde tenkt å skrive noe slikt som at psykologer burde protestere på denne Lewandowsky, for tenk om en "psykolog" går over til å bety en person du ikke vil sitte ved siden av på bussen? Og med "bussen" dukket et gammelt minne opp.

Dette er en liten fortelling om en buss og et menneske for mange år siden.

Jeg hadde sett henne flere ganger allerede, alltid på den samme bussen på det samme klokkeslettet, på vei hjem fra byen i rushtrafikken. Hun reiste alltid alene, mens jeg reiste sammen med min den gang lille datter på en fire-fem år.

Ikke bare reiste hun alene, hun satt også alltid alene, selv når det var mange folk på bussen, slik det gjerne er på en buss på vei ut av byen i fire-tiden.

Siden jeg reiste med min lille datter, ble det gjerne til at jeg fant et sete til henne eller satt med henne på fanget. Noen ganger fikk vi et dobbeltsete - "luxury"!

Hun jeg hadde lagt merke til, kunne kanskje være en 11-12 år gammel, litt lubben, med et blidt fjes. Hun pleide å sitte og se ut vinduet, med skolesekken mellom bena, men kastet av og til et forsiktig blikk rundt seg, mot alle folkene på bussen.

Hun hadde Downs syndrom.

Så var det en gang bussen var skikkelig "tjåka full" - det var så trangt at det var vanskelig med ståplasser. Jeg kom meg så vidt på med stresskofferten i en hånd og barnet i den andre, og forsøkte noenlunde høflig å brøyte oss fram til en plass å stå der vi kunne holde oss fast i noe. Og det var da jeg så det, helt tydelig, som et sted i filmen der bildet plutselig stoppet, som om alle lydene forsvant, alle de mørkkledde passasjerene med paraplyene sine ble ubevegelige skygger i de våte vinduene mot høstmørket utenfor, og et lite menneske fylte skjermen og gjorde alle de andre til utydelige kulisser.

Hun satt der fremdeles alene med skolesekken sin. Hennes lille lubbenhet var ikke nok til å fylle setet fullt ut, og det ledige setet nærmest lyste opp i hele bussen - i kontrast til alle menneskene som kjempet om en plass å stå.

Som om hun var en farlig terrorist... eller spedalsk... eller noe.

Da løftet jeg resolutt opp min lille datter og plasserte henne i det ledige setet. "Her er det heldigvis ledig!" sa jeg fornøyd. Datteren min kikket forsiktig opp på den andre - som så ned på henne (hun var jo skjønn!) og smilte. Deretter løftet hun blikket fra datteren min og kikket - forsiktig - opp på meg. Jeg smilte.

Og fikk tilbake det åpneste og mest strålende smilet i verden. Det var uten filter, for å si det slik. Og det er dette smilet fra dette runde, åpne barnefjeset, inne på den fulle bussen der i høstmørket for mange år siden, som plutselig boblet opp fra minnenes kjeller, halt fram av en assosiasjon, og kalte fram en liten tåre hos meg.

------
Epilog: Jeg/vi reiste flere ganger med den lille jenten, uten at vi ble så altfor godt kjent. Setet var fortsatt alltid ledig. Og jeg/vi følte oss veldig velkomne til å sette oss ned!

Jeg tenkte på det også den gangen, men kanskje ikke grundig nok. Altså på hvordan det må føles å være spedalsk, å ikke være bra nok til at noen kan sitte ved siden av deg på bussen. Spesielt ikke for et lite barn.

Selv er jeg avgjort ikke noen "helt", og slett ikke en person av dem som er spesielt flink med mennesker, antakelig er jeg en dårlig lytter, et typisk selvopptatt mannebein med en viss porsjon kynisme innabords, og med alle Donald Ducks menneskelige feil og noen til.

Til tross for dette er det litt slående at verken de helt voksne eller alle de unge studentene på bussen, på vei hjem til studentbyen, var i stand til å utvise det bitte lille, eller skal vi si mikroskopiske, glimtet av mot som skulle til for å sette seg hos et lite barn som var ... ja, litt "annerledes".

Kanskje de var for travelt opptatt av å "frelse verden" / sark.

[Jostemikk]

Takk for at du delte denne historien med meg (oss) Bebben. Lewandowskyene blant oss er talsmenn for et iskaldt sorteringssamfunn, og snart slipper stressede voksne og likegyldige studenter å bli plaget av slike små, lubne solstråler. De bestemmer hvem som er verdige til å å uttale seg. De bestemmer hva som er et verdig liv. Medmenneskelighet og empati blir i stadig større grad sett på som en svakhet.

Da jeg var barn og ungdom var det "snålinger" over alt. Nå finnes snart ingen bortsett fra meg selv, og to herlige jenter i bygda der jeg bor. De er litt "snåle", men særdeles blide og pratesjuke. For noen år siden var jeg og familien på kino for å se Pirates of the Carribbean. Det ble kjørt reklamer på lerretet, og den ene var en undertøyreklame for herrer. Var en gjeng kjekkinger som kom gående opp av havet og spradet inn på land med solid fokus på deres Dressmann-underbukser. Da kom det like høyt som samstemt og tostemt fra de to et par rader bak vår:

Oioioioioi!

Jeg har sett voksne mennesker som går ut av kassakøen i butikken hvis en eller begge av disse jentene stiller seg bak dem i køen. De som burde taklet litt "snåle" mennesker har ikke nok i toppetasjen til å takle slike "påkjenninger". De vet ikke hvordan de skal oppføre seg. De er redde for det/de som skiller seg ut.

Når sorteringssamfunnet har gjort jobben sin kan alle leve lykkelige alle sine dager. Alle vil være enige i alt, og verden vil være full av vakre mennesker som går i takt.

[ufaufa]

Nydelig innlegg Bebben. Jeg fikk også en tåre i øyenkroken ...

Så synd så synd at vi hele tiden glemmer det som er viktig i livet.

Om vi alle hadde begynt med oss selv, sørget for å være glade i oss selv, tatt oss tid og pleiet våre nærmeste, venner og kolleger og alle andre. Innenfra og ut, så tror jeg vi hadde begynt i riktig ende for å skape en bedre verden.

Forskning innenfor emosjonell materie taler for at når man gir emosjonelt - så får man alltid mer igjen enn det man gir. Videre at det man fokuserer på blir forsterket og det man unnlater å fokusere på blir forminsket. Blant annet disse oppdagelsene blir i dag ansett som "universelle" regler på lik linje med eks. tyngdekraften.

Nanoteknologien viser oss at man får mye mer effekt av å skape noe innenfra og ut, enn utenfra og inn. Kvantefysikken og spesielt læren om ikke-lokalitet - viser oss at det antakeligvis er observatøren som sørger for at materie oppstår, informasjon mellom eks. fotoner overføres umiddelbart og bryter antakelsene rundt absolutt lyshastighet, tid og rom er relativt og alt som er materialisert ved observasjon henger sammen med alt og påvirkes av alt. Og de oppdagelser man i dag har tilgang til taler med tyngde for at det viktige er bevissthet, det indre emosjonelle og rasjonelle. Det er bevisstheten som i medhold av dagens grensesprengende kosmologi, og søken etter teorien om alt, er diamanten og det virkelige underet i vårt "uendelige" univers.

Mye taler derfor for, det vi alle antakeligvis innerst inne vet så inderlig godt, at det er våre følelser og sjelsliv som er det viktige - viktige. Og ikke det materielle.

Vi vil forhåpentlig etter hvert komme videre opp på neste utviklingstrinn, kanskje "Det femte trinn" som Dag Andersen oppstiller i sin bok med samme navn, slik at vi kan begynne å ta godt vare på oss selv og andre. Slik at vi tør å gjøre det vi alle antakeligvis vet er riktig, nemlig å jobbe for indre utvikling - og bli flotte gode varme mennesker.

Under et seminar jeg var på for noen år siden, der blant annet dette tema var hovedemne, spurte en dame forsamlingen; - men hvordan skal vi få dette til.

Mitt svar er - vi kan begynne i dag! Hver enkelt av oss. Begynne med å bli glade i oss selv, bygge overskudd og emosjonell forståelse - slik at vi kan gjøre godt for alle mennesker, dyr og planter og ta godt vare på verden. Om man er ærlig så vet man hvilken  enorm effektor det er å være den som tør bryte stillheten, tør å utlevere seg eller innrømme at man har tatt feil, tør å gi den ekstra klemmen som åpner opp sinnene for å gå i videre dialog. Tør å si til seg selv at man er glad i seg selv og andre. 

Jeg må si det igjen Bebben. Historien din varmet. Og det krever mot å fortelle en slik historie. Jeg er stolt av mennesker som deg:)

Nok en god påminnelse om at det ikke er grunn til annet - enn å brette opp armene og sette i gang. 
 

[Bebben]

Takk for hyggelige ord Joste og ufaufa.

Det var bare en av de tingene jeg av en eller annen grunn var nødt til å få skrevet ned.

Og hvem vet, kanskje det kan bidra til at en annen liten gutt eller jente, en annen gang, et annet sted, møter en vennligere verden?

[seoto]

Takk for minnene du delte med oss, Bebben

I en kommune jeg bodde i gjennom mange år, hadde vi ei jente med Downs. Hun var sprudlende! Nå studerte jeg aldri reaksjoner hos folk når hun var til stede, men så vidt jeg kan huske, ble hun greit akseptert, hun var en del av miljøet. Kanskje hjalp det at dette var et lite sted, der alle kjente hverandre - den gang. Hennes familie var alltid flinke til å ta henne med, og spesielt hennes eldre søster. Det er godt å se at folk som ikke er helt mainstream også finner sin plass og er lykkelige, for det ga hun absolutt inntrykk av å være!

I nabolaget der jeg bor nå er det også ei jente med Downs (sannsynligvis 17-18 år), og jeg møter henne rett som det er. Hun er veldig sosial, og stopper gjerne for å slå av en prat. Det kan bli litt nervepirrende noen ganger, for hun snakker veldig høyt - og kan stille spørsmål som kan være vanskelige (nesten pinlige) å svare på Hun hører med i miljøet her, og jeg kjenner at jeg smiler når jeg hører henne gå forbi, hun høres jo på god avstand.

I bygda der jeg vokste opp hadde vi også et par bygdeoriginaler. Den ene, som hadde familiemedlemmer på Storting, og som jobbet som leger og dyrleger, og livet hadde nok startet bra for denne karen også. Hva som gikk galt, aner jeg ikke. Han var også en del av bygda, og var nok en av de første i Norge som begynte med sykkelhjelm, og han brukte alltid frakk med hvit skjorte innenfor. Jeg opplevde aldri at noen mobbet ham. Og så hadde vi en med en varesykkel, som faktisk kunne være til hjelp og tjene litt småpenger, noe som sikkert var viktig for ham. Så kanskje de små og ofte stabile samfunnene vi hadde tidligere - på godt og vondt - også hadde plass til de som var litt annerledes. Men jeg har jo forstått i ettertid at det nok fantes "annerledes" barn som var satt bort - ute av syne for folk. Også den gang var det en skam å skille seg ut.

I dag er jeg bekymret for våre holdninger, for plassen til de som er annerledes blir mindre. Det aller vondeste er når f.eks. downsbarn kan se på TV og høre diskusjoner om hvorvidt de egentlig burde vært abortert bort. Det er hjerteskjærende! Og kanskje ikke minst for nettopp disse barna/voksne. Jeg skulle ønske vi kunne unngått denne diskusjonen i Norge.

Jeg er også bekymret over at flere og flere barn får diagnoser av forskjellige slag, og for endel av dem hadde nok diagnosen vært helt unødvendig. I distriktet finnes en mann som selv er ADHD, men holder det under kontroll (mye gjennom kosthold). Han gjør en enestående jobb for gutter som har fått en diagnose, og det virker som om han kan klare å engasjere dem på en positiv måte. Kanskje aller mest fordi han vet så mye om dette. Heldigvis får vi mer forståelse. Før pleide vi å si at de hadde "lopper i blodet".  De fleste vokste opp til å bli "folk", og mange ble "temmet" ved at de hyret på til sjøs så snart de var konfirmert (selv om det kunne føre til alkoholisme hos noen). En ting vil jeg si om de som er ekstremt aktive: Det er sjelden de som mobber.

Smil til verden og verden smiler til deg - sies det jo

[Bebben]

Takk for det, Seoto, og takk for dine observasjoner som nok er en nødvendig påminnelse om at min opplevelse på bussen forhåpentligvis var et "verste" tilfelle. Mitt hovedinntrykk er tross alt at det generelt er blitt en større forståelse i samfunnet for denne gruppen. Historien fra bussen er tross alt over 20 år gammel.

Men okke som er så satt hun nå der alene, da, skjønner du.

... og er det ikke rart at en mann ved navn Lewandowsky kan føre til slike assosiasjoner?
Eller kanskje ikke, forleden tok McIntyre for seg noen som hadde skrevet om "dehumanisering" eller "dehumaniserende språk" i forhold til "klimakrigen". Noe å tenke på, men Erik Tunstad skrev jo på forskning.no allerede for mange år siden at klimadebatten var "skitten". Til tross for det var det helt andre personer, som Rasmus Benestad og Pål Prestrud, som provoserte meg til å skrive mine første famlende innlegg her og der.

Jeg vil se det som en fordel for oss som er skeptiske å passe på vår menneskelighet og prøve å ikke bli fullt så skitten som de andre vi gjørmebryter med...men det skal innrømmes at det ikke alltid er lett.

[seoto]

Jeg så aldri på ditt tilfelle som et "verste", langt i fra, du så situasjonen, og benyttet plassen ved siden av henne - og du har latt det bli med deg i livet, og derfor også forme deler av ditt videre liv.

Jeg vil se det som en fordel for oss som er skeptiske å passe på vår menneskelighet og prøve å ikke bli fullt så skitten som de andre vi gjørmebryter med...men det skal innrømmes at det ikke alltid er lett.

Det har du så rett i, og jeg tenker ofte på det. Men så bruser det i blodet av irritasjon, man blir fanget i øyeblikket, og velger å glemme gode forsetter, selv om man innerst inne vet at det egentlig ikke er en god strategi. Dypt i oss tror jeg egentlig de fleste ønsker å være snille - men det er så mye vi lar irritere oss, og det er så mye vi redde for, som f.eks. at vi ikke skal få rett Det er en kunst å senke skuldrene og tenke seg nøye om.

Vi mennesker er sjelden det beste vi kan være.

Er det instinktene som styrer forstanden, forstanden som styrer instinktene, eller en salig blanding som vi til tider synes å ha liten kontroll over?

Ja, her kan det være mye å tenke gjennom.

[seoto]

Takk for et tankevekkende innlegg, ufaufa Hadde vi sittet sammen en dag, ville vi neppe manglet noe å snakke om

Første gang jeg kom bort i bøker om litt andre måter å se liv og sjel på var i 1990. Den gang skrev oversettere på gammeldagse skrivemaskiner, og min jobb var å taste inn manus elektronisk og gjøre bøkene klare til trykk. Den boken jeg den gang kom over, var Deepak Chopras bok Sin egen helses smed - Om fysisk og sjelelig sunnhet.

Jeg hadde aldri vært borte i slike bøker og slikt stoff tidligere, og fant den veldig interessant, selv om mye nok gikk meg hus forbi den gangen. Senere hadde jeg jobben med et par andre av hans bøker. Men jeg har ikke lest noen av de bøkene han har gitt ut de siste årene.

Deepak Chopra  er en kjent lege, med både indisk og vestlig utdanning, og driver sitt eget senter.

Oppdagelsen av denne litteraturen førte til at jeg leste mange bøker innenfor disse områdene. Det ble jo en bølge den gangen, og enkelte av bøkene gikk langt forbi mine grenser for realitet, og ble aldri lest ferdig. Men jeg ser at noen av forfatterne fremdeles skriver og utgis.

I jobbsammenheng var jeg også borti Sogyal Rinpoche: Den tibetanske boken om livet og døden. Den ble utgitt i forbindelse med hans besøk i Norge. Men den må jeg tilstå at jeg aldri helt kom meg gjennom, bortsett fra at jeg tastet inn alle 429 sidene, men når jeg satt og tastet falt jeg ofte i andre tanker. Nå slår jeg tilfeldig opp i boken, og finner:

Den som raskt vil yte hjelp
både til seg selv og andre,
bør praktisere denne hellige hemmelighet:
Å sette seg selv i andres sted.

Det finnes veldig mye fascinerende lesestoff, og dersom man tør å titte litt gjennom gitrene og prøve seg fram, åpne sinnet, vil man finne at det er mye sannhet - det er bare så annerledes enn hva man er vokst opp til å tro, selv om jeg også vokste opp med ordtaket: Det er mer mellom himmel og jord enn øyet kan se. Jeg er jo glad for at all stråling vi omgir oss med i dag er usynlig! Så hvorfor skal det ikke være mer vi ikke kan se?

Noe av det jeg lærte, har jeg prøvd ut, og det virker. Men det krever konsentrasjon og tilpasning, og det er ikke alltid tålmodigheten varer lenge nok. Dessuten kommer man over i et annet nivå, som er godt og fredelig, men som sagt litt skremmende fordi det er annerledes enn hva man hele livet ble lært opp til. Men det er kanskje aldri for sent å snu på flisa? Og hvorfor ikke unne seg selv gode følelser - helt gratis?

Men her, som på så mange områder i livet, kan kunnskap misbrukes til å skaffe seg "followers". Skap drømmen om en "vidunderlig ny verden" for noen, og mange vil følge, på godt og vondt.