En morsom eksersis i vitenskapsteori og vår motstand mot nytenking

[Telehiv]

Her skal jeg ikke si så mye selv, men overlate til dere å oppleve foredraget på deres måte.

Forfatteren bak dette, Per Arne Bjørkum i Statoil og Universitetet i Stavanger (jeg tror han er prof II der fremdeles?), uttaler seg i vedlagte foredrag som privatperson, og jeg syns han fortjener ros for å leke litt med våre mentale tvangstrøyer.

For klimaskeptikere kan dette foredraget bidra til å forstå den almengyldige menneskelige redsel for å stå uten en fast og sikker eksistensiell forståelse av virkeligheten - kjetteranklagene kommer opp straks erkjennelsesmakta blir utfordret!

Det blir veldig bra vist i dette foredraget, og kan kanskje bidra til å forklare hvorfor de religøst troende klimaalarmistene ikke klarer å stoppe skjellsordene sine når de støter på en kritisk og selvstendig tenkende person...?! 

http://www.naturfagsenteret.no/binfil/download2.php?tid=1995430

PS: Bjørkum er en mangefasettert karakter. De fleste her kjenner vel til Bjørkums bok "Annerledestenkerne" (2009) fra før, som (sitat fra Wikipedia): "har fått mye oppmerksomhet fordi boken på et inngående vis demonstrerer hvordan de som tenker originalt og radikalt meget sjelden blir heder og ære til del i sin samtid, men utsettes ofte for sterkt sosialt press og utstøtelse. Dette er heller regelen enn unntaket hos de som kommer med noe genuint nytt i vitenskapens historie."

Hmmm, ikke ukjente saker for en klimaskeptiker, heller....

[Jostemikk]

Takker for denne, Tele! Aldeles interessant, og jeg tok meg den frihet å stjele en av illustrasjonene Per Arne Bjørkum bruker. Den er sammen med illustrasjonsteksten så forbasket betegnende på hva mainstream klimaforskere har sluppet unna med.

[attachimg=1]

[Telehiv]

Bjørkum har også skrevet en liten "filosofisk" betraktning direkte mot klimaspørsmålet, som er tankevekkende:

Han spør innledningsvis:

Trenger klimaforskningen en ny Kopernikus?

...og fortsetter:

Forskningen skal fremelske alternative synspunkter. Men forskningen er politisert. Dette er uheldig for klimaforskningen, og vi kan sitte igjen med vitenskapshistoriens største kollektive (selv)bedrag.

Slutten lyder slik, og bør minne seriøse forskere om den ydmykhet ekte forskning krever:

Debatten politiseres
Forrige århundrets kanskje mest innflytelsesrike vitenskapsteoretiker, Karl Popper (1902-1994), følte behov for å advare mot for stor tro på det man vet da han skrev at «... når det skjer store gjennombrudd, en virkelig stor oppdagelse, betyr det at ekspertene har tatt feil, og at fakta, de objektive fakta, viste seg å være forskjellige fra det som ekspertene trodde de var» (A World of Propensities, 1995).

Dette beskriver det som skjedde da Kopernikus la frem sin alternative modell for universet. Det kan også være noe å tenke på for de som er involvert i den pågående klimaforskningen. Også for de som bevilger midler til klimaforskningen. Man må fremelske alternative synspunkter. Det har alltid vært forskningens styrke å gjøre det. Det har historisk vært den beste forsikringen mot vitenskapelige blindspor og gale handlinger. Tidligere var imidlertid den politiske styringen ikke så sterk som nå. Politikerne har derfor introdusert et nytt usikkerhetselement i forskningen. Man har i stor grad politisert klimaforskningen. Det bør man ikke gjøre. Like lite som man bør vitenskapeliggjøre det å utøve politikk.

Den politiske klimadebatten synes imidlertid å være over. Det er politisk ukorrekt å være imot tiltak som reduserer utslipp av CO2. Den vitenskapelige diskusjonen er imidlertid ikke over, selv om noen, med henvisning til flertallet av forskere, tror og håper på det.  Men «når det gjelder vitenskap, er autoriteten til tusen mindre verdt enn den ydmyke argumentasjonen til én person.» (Galilei, Two New Sciences, 1638). Og i 1928 kom det ut en tysk bok med tittelen Hundre forfattere mot Einstein. Dette moret Einstein, som svarte at «hvis jeg hadde tatt feil, ville én vært nok!».

Politikere må imidlertid forholde seg til flertallet. Det er en del av politikkens natur. I klimaforskning har politikerne imidlertid til en viss grad selv skapt dette (vitenskapelige) flertallet av CO2-forskere. De politiske aktørene har, nasjonalt og internasjonalt, i volum prioritert støtte til forskning som antar at økt CO2-innhold i atmosfæren er den viktigste årsak til klimaendringene.

Det er legitimt å spørre om dette (politiske skapte) flertallet er vår tids aristotelikere? Det er nemlig logiske sett mulig å forklare mye med utgangspunkt i at CO2 i atmosfæren er hovedforklaringen, slik aristotelikerne forklarte det de observerte, både kvalitativt og kvantitativt, med å anta at Jorden var verdens sentrum. Når antagelsen om at det er økningen i CO2-innholdet i atmosfæren som er årsaken til klimaendringene holdes fast, på den måten man gjør, kan også det forklare mye. Men fordi det også er så mye usikkerhet, og fordi det er så mange koblinger og tilbakekoblinger involvert, vil det ikke være mulig - ut fra denne tenkningen alene - å falsifisere tenkningen. Derfor kan man være på et vitenskapelig blindspor. Lenge. Uten å vite det.

"Ingen kan i dag sikkert vite om flertallet av dagens klimaforskere er på ville veier"

Samrøre mellom forskning og politikk
Det som kan avgjøre debatten - og vår skjebne? - er at det legges frem konkurrerende teorier og forklaringer, forklaringer som har et annet utgangspunkt. Uten slike alternativer, og uten at de alternativene som legges frem, slik noen solfysikere har gjort, blir gitt tilstrekkelig økonomisk støtte og blir tatt på alvor av klimaekspertene, vil man aldri kunne forlate eller tilbakevise den rådende tenkningen. Det var mangel på en alternativ teori som gjorde at forskerne de siste 50 årene av 1800-tallet ikke forlot Newtons teori om gravitasjon, til tross for at det var gjort observasjoner som var i strid med den. Man flikket og justerte på Newtons teori for å få det til å stemme bedre. Da Einstein la frem sitt alternativ, et alternativ som for øvrig ikke var etterspurt av den etablerte ekspertisen, ble den etter hvert gradvis foretrukket som den beste teorien.

Ingen kan i dag sikkert vite om flertallet av dagens klimaforskere er på ville veier - slik aristotelikerne var det. Men formen den vitenskapelige debatten har hatt de siste ti årene, og måten man har forholdt seg til alternative forklaringer på, og ikke minst samrøret mellom politikk og forskning, gjør at vi kan være vitne til vitenskapshistoriens største kollektive (selv)bedrag.

http://www.geoportalen.no/bjorkum/klimaforskningen/

[Jostemikk]

Politikerne har derfor introdusert et nytt usikkerhetselement i forskningen. Man har i stor grad politisert klimaforskningen. Det bør man ikke gjøre. Like lite som man bør vitenskapeliggjøre det å utøve politikk.

Det er ei stor trøst å finne i det betryggende faktum at det finnes oppegående mennesker der ute i det furet værbitte.

[Bebben]

Bjørkums artikkel har vært vist til før, men kan mer enn gjerne gjentas.

Kanskje den burde få en permanent link på Klimaforskning.coms anbefalte lesning.

[Amatør1]

Politikere må imidlertid forholde seg til flertallet. Det er en del av politikkens natur.

Dette er feil. Han forveksler politikk og demokrati. Mange politikere vil avskaffe demokratiet, eller kanskje helst bare se bort ifra det. Randers er et aktuelt eksempel, og han er varmt støttet av ledende krefter i regjeringen.

[ebye]

Her skal jeg ikke si så mye selv, men overlate til dere å oppleve foredraget på deres måte.

Forfatteren bak dette, Per Arne Bjørkum i Statoil og Universitetet i Stavanger (jeg tror han er prof II der fremdeles?), uttaler seg i vedlagte foredrag som privatperson, og jeg syns han fortjener ros for å leke litt med våre mentale tvangstrøyer.

For klimaskeptikere kan dette foredraget bidra til å forstå den almengyldige menneskelige redsel for å stå uten en fast og sikker eksistensiell forståelse av virkeligheten - kjetteranklagene kommer opp straks erkjennelsesmakta blir utfordret!

Det blir veldig bra vist i dette foredraget, og kan kanskje bidra til å forklare hvorfor de religøst troende klimaalarmistene ikke klarer å stoppe skjellsordene sine når de støter på en kritisk og selvstendig tenkende person...?! 

http://www.naturfagsenteret.no/binfil/download2.php?tid=1995430

PS: Bjørkum er en mangefasettert karakter. De fleste her kjenner vel til Bjørkums bok "Annerledestenkerne" (2009) fra før, som (sitat fra Wikipedia): "har fått mye oppmerksomhet fordi boken på et inngående vis demonstrerer hvordan de som tenker originalt og radikalt meget sjelden blir heder og ære til del i sin samtid, men utsettes ofte for sterkt sosialt press og utstøtelse. Dette er heller regelen enn unntaket hos de som kommer med noe genuint nytt i vitenskapens historie."

Hmmm, ikke ukjente saker for en klimaskeptiker, heller....

I all beskjedenhet, boka er omtalt her på forumet (mer enn en gang)

http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,1206.msg22856.html#msg22856

http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,203.msg21700.html#msg21700

http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,324.msg13388.html#msg13388

Etter foredraget, artikkelen om Kopernikus og boka om Annerledetenkerne er han en god kandidat til Klimarosen .   

[seoto]

På Nasjonalbiblioteket finnes en tidligere bok, fra 1998, skannet:

Per Arne Bjørkum, Annerledestenkerne - En reise gjennom vitenskapens historie

Denne tidlige utgaven er gratis å lese på NB-sidene, men jeg vil absolutt anbefale interesserte å lese hans nyere bok. Boken kan bl.a. bestilles herfra: (jeg har vært veldig fornøyd med å bruke CDON.no)
http://cdon.no/b%C3%B8ker/bj%C3%B8rkum%2c_per_arne/annerledestenkerne-4195137

Situasjonen i Norge i dag er vel at annerledestenkerne ofte - og i beste fall - bare blir latterliggjort. Men heldigvis er det noen som ser behovet for dem. Problemet ligger vel i spørsmålet om de som verdsetter annerledestenkerne klarer å finne dem. Tankens utvikling hemmes ofte av for mye ferdigtygd og allerede akseptert kunnskap. De gode puggerne og etteraperne blir vinnerne. Også alle ja-menneskene, da, som byråkratiet er så fullt av ...

Og ja, han kan være en god kandidat til Klimarosen vi bør absolutt belønne annerledestenkerne.

[ebye]

Ytterligere en assosiasjon:

En folkefiende? - Samfunnets støtter?

I perioden 1880 - 1890 ville Henrik Ibsen ha vært en god kandidat for Klimarosen.         

[Telehiv]

ebye, Bebben, Joste, seoto, ConTrari, Amatør1, og alle dere andre,

flott at dere hoster opp igjen de gamle omtalene av Bjørkum også, det er mange tråder og stor stoffmengde på forumet så det er fint at vi gjenbesøker gamle helter av og til.
Jeg visste at han (og særlig boka hans om Annerledestenkerne) var blitt omtalt før på forumet, men hadde ikke sett dette foredraget.
Men vi ser igjen at forumet har bygd opp en omfattende linking og omtale til det meste av det som har rørt seg av selvstendig tenkning her til lands de siste årene.
Det er en faglig meget interessant gjeng her inne nå som gir i alle fall meg mange spennende, erkjennelsesmessige og faglige kicks både titt og ofte.
Jeg vil av praktiske grunner ta en bortimot "hvit klimamåned" i februar, men vil følge med i sene kvelder og helger.
Så jeg håper dere står på og leverer godt lesestoff videre! 

[seoto]

Da får vi jo gjøre som best vi kan, Tele.

Du vil bli dypt savnet i februar, for du er en frisk vind av informasjon 
Håper du får en god frimåned, og at du kommer tilbake med fornyede krefter - og at vi om en måned vil ha beveget oss langt i klimasaken! Vil du klare å holde deg unna dersom positive ting brått begynner å skje?

[Telehiv]

Da får vi jo gjøre som best vi kan, Tele.

Du vil bli dypt savnet i februar, for du er en frisk vind av informasjon 
Håper du får en god frimåned, og at du kommer tilbake med fornyede krefter - og at vi om en måned vil ha beveget oss langt i klimasaken! Vil du klare å holde deg unna dersom positive ting brått begynner å skje?

Nei, blir det vårløsning allerede i vinter, da tar jeg natta til hjelp 

[Amatør1]

Henger meg på seoto. Bli raskt ferdig med den hvite måneden, du trengs her! 

[BorisA]

Velkommen som medlem.
Flott at vi stadig blir flere