ENSO som solas enerådende og allmektige eksekutør

[Okular]

I min andre post under denne tråden viste jeg at Sør-Atlanterens SST-utvikling ikke i særlig grad lar seg påvirke av ENSOs pådriv. Det vil imidlertid ikke si at regionen i seg selv er upåvirket. Jeg har allerede nevnt svekkelsen av det subtropiske høytrykket og det ekvatoriale lavtrykket under El Niño-episoder. Dette skjer også i sør. Men Sør-Atlanteren opptrer ikke som noe reservoar for den indirekte ENSO-påførte varmen. Det transporterer som påpekt en vesentlig del av sitt oppvarmede vann nord over ekvator, og dermed ut av regionen, via havstrømmer. En annen vesentlig del føres sørover hvor den etter hvert møter de kalde cirkumpolare strømmene i det åpne sørhavet. Det finnes ingen lagringsplass her.

Med Nord-Atlanteren stiller det seg helt annerledes. Ta en titt på sirkulasjonsfiguren under – forskjellen mellom de to havbassengene er slående:



Området markert med en rød ring er den omtrentlige beliggenheten til 'The Western Hemisphere Warm Pool' (WHMP), som er mye mer sesongbetont i sin utbredelse (naturlig nok størst under den nordlige sommeren) enn sin motsvarighet på den østlige halvkule, 'The Pacific Warm Pool' (PWP), som i tillegg jo skiller seg fra denne ved å være ekvatorial.

Kikk videre på disse to kartfigurene:






Det som umiddelbart treffer en ved disse, er hvor snevert og lukket Nord-Atlanteren er i forhold til det østlige Stillehav (og for så vidt Sør-Atlanteren). Overflatevannet som varmes opp i tropene dras med inn i 'boksen', og slipper ikke ut før helt i nordområdene, hvor vannet synker og forsvinner vekk fra alle SST-målinger, inn i seige, dype strømmer sørover gjennom den termohaline sirkulasjonen. Varmetransporten er altså typisk meridional, tvunget av naturlige (plass)årsaker fra sør mot nord, uten noen fullgod 'ventil' tilbake sørover (sammenlikn Nord-Atlanterens Kanaristrøm med Sør-Atlanterens Benguelastrøm og Øst-Stillehavets California- og Perustrømmer på figurene over). Det hele er et perfekt oppsett for å kjøre temperaturene opp over tid (eller i motsatt fall, senke dem). Slik sør-->nord-transport skriker amplifisering av alt som tilføres i tropene (husk, vi snakker anomalier, ikke absolutte temperaturer!).

Som motstykke til Nord-Atlanteren kan tas det østlige Stillehav som knapt nok opplever annet enn at sitt varme tropiske overflatevann pumpes vestover og ut av regionen (til det vestlige Stillehav), og får heller tilbake nedkjølt vann via strømmer fra nord og sør, etter at det i vest er ført henholdsvis nordover og sørover og har avgitt sin varme til atmosfæren.


Sjekk følgende grafer fra ulike seksjoner av Nord-Atlanteren. De gir et veldig interessant bilde av hvordan den opprinnelige atmosfæriske 'ENSO-oppvarmingen' i tropene amplifiseres etter hvert som den bringes inn og nord via de store havstrømmene, helt til kanten av Arktis.

Først en sammenlikning mellom tropene i Atlanterhavet og Det indiske hav. På kartet under er disse regionene avgrenset av henholdsvis rektangel 1 og 2 (rektangel 1 rommer 3 og 4 samt to mindre sektorer i NØ og SV). (Rektanglene 4, 5 og 6 utgjør til sammen AMO-regionen.)




Først Det indiske hav (20–100°Ø / 30°N–30°S):




Og her Atlanterhavet (80°V–20°Ø / 30°N–30°S):




I det store og det hele temmelig like, men med vesentlig variasjon i utslag. Merk dog de store toppene i 1987/88, 1998 og 2010 som de har til felles – alle store El Niño-episoder. Trenden i de to regionene er heller ikke langt unna hverandre, med en stigning i temperatur over perioden på ~0,35°C i Det indiske hav, ~0,3°C i Atlanteren.

La oss så dele de atlantiske tropene i nord og sør for ekvator. Her vil det komme fram noe meget interessant, i tråd med hva vi har diskutert over. Først sør (60°V–20°Ø / 0–30°S; rektangel 3 på kartet over):




Deretter nord (80°V–0 / 30°N–0); rektangel 4 på kartet over:



Det er slående åpenbart her hvor den samlede trenden for de atlantiske tropene kommer fra – de nordlige delene. Stigningen over perioden her er 0,4-0,45°C, mot bare 0,15°C i sør, altså nesten tre ganger så stor!

Vi beveger oss så videre nordover i Nord-Atlanteren. Sonen mellom subtropene og de tempererte områdene, 50–30°N, rektangel 5 på kartet over, mottar store mengder varmt vann sørfra (Golfstrømmen) og gir det etter hvert videre, dels nordover, dels tilbake sørover:




Det er ikke lett å kjenne igjen trekkene fra regionen i sør her. Det er store og hyppige utslag både opp og ned. Det som imidlertid kan skjelnes er trinn med relative platåer imellom; særlig det siste er tydelig. Trinnene går opp på slutten av 80-tallet og slutten av 90-tallet. Det langt vagere ENSO-avtrykket her er et resultat av at vi nå er utenfor tropene – ENSO påvirker i utgangspunktet kun direkte sirkulasjonscellene innenfor de lavere breddegrader. Videre ut av denne sonen er det havstrømmene som fører varmen, og da slår diverse regionale oseaniske sirkulasjonsprosesser inn (det samme skjer i det nordlige Stillehavet). Men varmen generert i tropene er der åkkesom. Den må unnslippe en plass. Og da bærer det i dette tilfellet nordover. Temperaturstigningen i denne sonen viser allerede tegn til amplifisering – ~0,6°C over perioden.

Vi beveger oss enda lenger mot nord, til den boreale sonen og helt opp i den lavarktiske, 70–50°N, rektangel 6 på kartet over. Det er her det varme vannet ender opp. Ingenting av det unnslipper her sørover ut av regionen. Det kan bare unnslippe via den termohaline sirkulasjonen (når vannmassene har blitt avkjølt nok i sin nordlige bane (dvs. har avgitt nok av sin varme til atmosfæren), følgelig blir tunge nok til at de synker og til slutt forsvinner ned i dypet og her transporteres mot sør) eller inn i Arktis:



Amplifiseringen når her sitt høydepunkt. Temperaturstigningen fra nov'81 til feb'12 er på rundt 1,1 grader, og vi er ikke langt unna en tredobling av verdiene fra de nordatlantiske tropene.

Men man kan jo ikke unngå å legge merke til grafens utseende. Det meste av stigningen ser her ut til å skje i ett trinn mellom siste halvdel av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Vi ser trolig toppen av AMOs seneste varmeperiode fra 2001 til 2011. Så smått vil den, med ENSO, sannsynligvis begynne å falle igjen (det er i hvert fall min spådom ) – akkurat når og hvordan blir selvsagt bare spekulasjoner.

[Okular]

Siste nå, for denne gang ...


Vi går tilbake fra kanten av Arktis til tropene, der hvor varmen kommer inn. Vi ser trinn her som i det vestlige Stillehav og i Det indiske hav. Men trinnene her må komme via de atmosfæriske telekoblingene, ikke via havet selv. Like fullt er timingen den samme.

Vi så nøkkelen allerede helt i starten, i grafen for tropene utenfor Stillehavet (Det indiske hav og Atlanteren kombinert):



Og vi ser det også om vi holder oss til de atlantiske tropene:




Atlanterens (og, som vi har sett, Det indiske havs) SST-respons på disse, kall dem gjerne 'hjørnesteins-El Niñoene' (innringet) var formidabel. Imellom dem er korrelasjonen til de mer moderate ENSO-episodene langt svakere; det kan faktisk se ut som om regionale effekter står bak mange (de fleste?) av de spesifikke utslagene. Men det er de store El Niñoene som skaper opprykk i generell snittemperatur.

Dette gjør de først og fremst som et resultat av sin rene styrke (les: innflytelse).

Sett nå grafen for de samlede atlantiske tropene (over) opp mot grafen for kun de nordatlantiske:




Vi ser at opprykket under El Niño '87/'88, fallet under La Niña '88/'89 og opprykket igjen i kjølvannet av ENSO-paret (ring 1) alle er tydelig større i Nord-Atlanteren enn i regionen som helhet. Til sammen etablerer de tre et trinn. El Niñoen hevet temperaturene mer enn normalt og foret WHWP med veldige mengder varmt vann som i sin tur ledet til en kombinasjon av at den påfølgende La Niña ikke rakk å trekke temperaturene ned til nivå igjen og at tilbakespretten sommeren etter kunne bli desto større.

Her, som i Vest-Stillehavet, ser Trinn 1 og 2 ut til å følge litt ulike veier til 'målet'. Det markerte søkket som kan ses i grafen for hele de atlantiske tropene under La Niña '96, er nesten helt borte i den nordatlantiske sektoren. Temperaturene snur her isteden lenge før bunnen er nådd og gjør et hopp oppover (ring 2). Mye kan tyde på at denne påfallende snuoperasjonen har lagt mye av grunnlaget for den etterfølgende trinnendringen. I etterkant av El Niño '97/'98 skjer ellers uansett mye av det samme som etter nevnte El Niño '87/'88 (jf. La Niñaen og ring 3).

Det man på toppen av dette bør ha i mente, særlig når man betrakter den nedre figuren, er den kumulative effekten av følgende situasjon: Både i perioden '90-'95 (etter El Niño/La Niña-paret '86-'89) og i '02-'07 (etter El Niño/La Niña-paret '97-'01), er Øst-Stillehavet nærmest i en permanent positiv fase (se under). I samme perioder ser man tydelig hvordan OHC i de tropiske delene av Atlanterhavet bygger seg opp (se under), trolig gjennom det samme atmosfæriske sirkulasjonspådrivet som under de store El Niñoene, bare mye mer gradvis.


NINO3.4-regionen (SST-anomalier).


Det tropiske Atlanterhavet (OHC).


AMOs 'claim to fame' i den globale temperaturutviklingen er, for å konkludere, dens påtakelige amplifisering av de underliggende ENSO-signalene, og gjennom disse dens veldige innflytelse på den nordlige halvkules klima.

Men retningen er ubønnhørlig styrt av ENSO.


Det sterkeste inntrykket man uansett sitter igjen med etter hele denne øvelsen, vil jeg påstå er i hvilken grad den totale temperaturhevingen vi ser over tid er begrenset til enkelte brå opprykk, og hvor lite som tross alt skjer imellom disse.

Interessant til slutt at trinnendringene initieres ved starten av en ny solsyklus hver gang: 1976/77 (Det store klimaskiftet i Stillehavet – et viktig knekkpunkt i ENSOs sykliske liv), 1987/88, 1998, 2010/11(?). Og det går bakover også. Sammenheng? Tilfeldighet? Hvem vet? Hva er i så fall sammenhengen? Hvordan fungerer det? Spør ikke meg. Men at ENSO på ett eller flere vis er knyttet tett til sola (via energiinntaket) kan det jo ikke levnes mye tvil om ...



Vel, trenden bør med dette være i boks. Det er på tide å gå bakover i tid. Men det får bli i neste post.

Nok for denne gang!

[Amatør1]

På vegne av forumet vil jeg takke for noen utrolige bidrag, Okular! Utrykket "kraftanstrengelse" synes meget relevant. Dette er svært verdifullt.

Fortsett mer enn gjerne, Jeg har sjelden lært så mye på en gang...

[Jostemikk]

Flott innsats, Okular!

Påskeferien på diverse luksushoteller (familie og venner) er over, og jeg skal lese gjennom alt du har skrevet, og jeg skal lese det nøye. Rene påskepresangen dette.

[Jostemikk]

Nå har jeg lest gjennom alle postene dine, Okular. Mye av det falt meg lett å forstå (tror jeg) da jeg har lest ganske mye om dette og tilsvarende tidligere. Du har imidlertid prestert mesterstykket å presentere dette ikke bare på norsk, men som en underholdende detektivroman på lettfattelig måte. Dette er imponerende, rett og slett. Jeg mistenker deg for ikke bare å være søkende, men faktisk inneha en forståelse av dette som er overlegen de som er regnet som autoriteter her til lands.

Jeg skal lese postene flere ganger, men fram til nå får du ikke annet fra meg enn en stor takk, samt en kommentar til slutt.

Både du og Tele har vært inne på noen korte og enkle oppsummeringer. Jeg lurer på om du/vi kan klare å enes om en slik oppsummering etter hvert. Det er mange usikkerhetsfaktorer, og mangelen på forståelse angående mange faktorer vil trekke en slik konklusjons verdi ned. Det er så mange usikkerhetsfaktorer, så mange forhold der ingen med vettet i behold vil tørre driste seg til å sette verdier på den enkelte effekt. Allikevel tror jeg verdien av en slik oppsummering, kall det gjerne en forenkling, vil kunne være stor.

Forstår jeg dette rett, er det du forteller oss via egen forståelse av dette samt din tolking av Bob Tisdale, at sola er komponisten, skyene er dirigenten, og havet orkesteret som sender tonene planeten rundt til både glede og ergrelse. Midt i det hele krydres komposisjonen av landmasser, langsomme tektoniske forskyvninger, saltinnhold, jordaksens helning, albedo både til lands og til havs (is) som forandres av tidligere nevnte triller og traller.

Enden på visa, eller din konklusjon så vidt jeg kan forstå, er at først kommer havet, så dilter atmosfæren etter med sin lave varmekapasitet. En varmekapasitet så lav som atmosfærens kan umulig styre havet, og en bekreftelse på dette kan kanskje være at 10.000 år med en gjennomsnittlig lufttemperatur på ca 15 grader pluss ikke ser ut til å ha kunnet varme havet særlig iløpet av alle disse årene?

[Telehiv]

Ja,
dette er nær innpå beinet av hva hele energi- og temperaturbalansen for kloden dreier seg om. Det ville vært av stor verdi å forfølge dette til et credo, et tydelig standpunkt fra klimaforskning.com sin side. Begrepet credo har opprinnelig et religiøst tros- eller overbevisningsopphav, men brukes i vår tid også som ting man mener er overveiende sannsynlig.

Over tid har det dannet seg et bilde av hva de fleste bidragsyterne her synes å være enige om, men det er selvsagt vanskelig å få dette ned i en felleserklæring (med Bortens sprikende staur og IPCCs felleserklæringer friskt i minne). Mitt inntrykk er at mange gode klimakrefter likevel tilstreber noe tilsvarende mange steder på nettet allerede, så kanskje burde også vi vært med på noe slikt (?).

Jeg tillater meg å liste betydningen av klimafaktorer i synkende rekkefølge:

1. Selve Fyrkjelen SOLEN
(= den soleklare (!!) hovedårsak for klodens klimatilstand) versus det nødvendige skille mot

2. Etterfølgende konsekvenser i første ordens betydning
(= de største sykliske variasjonene multi-dekadisk og over hundrer/tusener/millioner år; hovedsymptomene på en viss variasjon i solenergien over tid som framtrer gjennom endringer i havstrømmer (jfr. ENSO/AMO) og tilhørende hovedretninger for luftstrømninger/skyer, omfang av ismassiver/istider, osv.).

NB: Man må aldri rote disse hovedsymptomene sammen med hovedårsaken (solen) til sykluser og store klimaendringer, dette er bare reflekser av variasjon i solenergien over tid - selv om der til enhver tid er en masse kompleks understøy som tåkelegger vår overordnede forståelse av denne sammenhengen! Det er her det er så lite analytisk klare tanker ute og går, som gir IPCC-banden fritt løpepass!

3. Etterfølgende konsekvenser i andre ordens betydning
(= de mindre og mer uoversiktlige vær og vind-fenomenene, som følger som konsekvens av variasjonene i første orden. I tillegg kommer her også askeskyene ved vulkanutbrudd som er lokale/regionale og noen ganger globale (men alltid atmosfærebegrensete) og uvarige og derfor ikke har første ordens syklisitet selv om de kan være alvorlige nok)   

4. Drivhusgassene/påstandene om drivhuseffekt
Dette synes å bare inngå i et null-sum-spill som tilpasser seg første og andre ordens konsekvenser av solvariasjonen, og er uten egendrevne virkninger, jfr. at CO2-økning kommer etter soldrevet temperaturstigning (selv om Shakun et al akkurat har prøvd seg på en ny spansk en der..) 

Vi er sikkert enige, Joste, men jeg ville for sikkerhets skyld derfor tatt med sola først i din oppsummering (som uthevet i rødt av meg nedenfor). Enig?

Min mistanke er nemlig at fordi solen ikke blir satt ettertrykkelig på plass i klimamodellene som grunnleggende, så kan The Team fortsette å røre rundt med symptomer og slik unngå å få sin CO2-hypotese tydelig nok falsifisert. Merk at IPCC-banden har brukt mye energi på å redusere nettopp solens betydning hele veien, slik at de har skapt en tåke av nærmest ugjennomtrengelige symptom-clustre. Dermed oppnår de to ting; vanskelig å bli endelig falsifisert; og stadig fler komplekse problemstillinger de får stadig mer penger til å jobbe videre med. Og vi klarttenkende skjærer tenner mens vi ser definisjonsmakta utfolde seg.

Enden på visa, eller din konklusjon så vidt jeg kan forstå, er at først kommer solen, så havet, så dilter atmosfæren etter med sin lave varmekapasitet. En varmekapasitet så lav som atmosfærens kan umulig styre havet, og en bekreftelse på dette kan kanskje være at 10.000 år med en gjennomsnittlig lufttemperatur på ca 15 grader pluss ikke ser ut til å ha kunnet varme havet særlig iløpet av alle disse årene?

Til slutt:
Jeg drister meg til å la listingen ovenfor være mitt bidrag til å summere tingenes orden, viktighet og rekkefølge i klimasaken, og har derfor ikke noe imot at jeg siteres på dette i andre sammenhenger. Jeg er rimelig trygg på at konsensus vil ligge rundt dette om under 10 år. 

[Okular]

Jeg syns den oppsummeringa di, Telehiv, ser veldig relevant og riktig ut.

Jeg følger dessuten godt med i diskusjonen rundt denne såkalte 'Unified Theory of Climate' (Nikolov & Zeller) og de ulike spin off-teorier som denne har ansporet. Man ser virkelig ut til å gå inn for å komme fram til noe grunnleggende her, ja. Jeg synes hele tanken med å begynne på scratch igjen, starte med blanke ark og ta utgangspunkt i noen fundamentale realiteter, er besnærende. Nettopp derfor er diskusjonen rundt den trykkstyrte overflatetemperaturen spennende, selv om det er mange meninger rundt de ulike nyansene. For ideen er jo ikke ny - før CO₂-kameratene satte i gang var de fleste enige om at det er det faktum at vi har en atmosfære med den massen den har som gjør at vi har den gjennomsnittlige overflatetemperaturen vi har. Havene våre ville jo ha kokt vekk (fordampet bort) dersom det ikke fantes en atmosfære med et visst trykk over dem, og ergo er jo havet nødt til å ha den snittemperaturen det har for å være i balanse med den atmosfæren vi har. De såkalte drivhusgassene fasiliterer jo først og fremst varmedistribusjonen i atmosfæren, også (kanskje særlig) ut av den, ut i verdensrommet. De skaper jo ikke varme. Og i den grad de holder tilbake noe varme, så ser alt ut til å gå i null uansett (i den virkelige verden slik vi observerer den, jf. det tilsynelatende inverse forholdet CO₂-H₂O (jeg antar, 'null-sum'-tanken du nevnte)).

Ellers er en del av debattantene uenige rundt hvorvidt planetær albedo skal med i regnestykkene eller ikke (for det skal visstnok (ifølge N&Z) kun være atmosfærens masse/tetthet og avstand fra sola som bestemmer overflatetemperaturen). Jeg for min del syns det er pussig om den ikke skal det. Jeg heller f.eks. til den oppfatning at albedoendringer hadde en god del å si som positiv feedback under avslutningen av istidene, etter at først temperaturene hadde begynt å stige, ting begynte å smelte og vegetasjonen bredte om seg. Men det er nå bare en intuitiv hunch, og jeg er absolutt ikke i stand til å kvantifisere det. For samtidig ble det nok trolig mer skyer globalt sett (fuktigere atmosfære), som jo virker i motsatt retning.

Vel, uansett,

Jo, er absolutt med på et forsøk på å komme fram til en forklaringskjede vi kan stille oss bak (jeg tror ikke det nødvendigvis skulle bli så vanskelig). For jeg er helt enig - det er altfor mange løse tråder der ute, som gir CO₂-fantastene relativt fritt spillerom.

Jeg kan mindre om sola og dets mulige (og umulige) sykler, men jeg har skjønt at Amatør1 og sikkert flere her, har satt seg godt inn i materien på det feltet. Jeg føler at det er der den siste puslespillbrikken må på plass - å finne en troverdig koblingsmekanisme mellom sola og jordsystemet (angående variasjon (sykler og episykler)). Når energien først er 'inne', er det bare fordeling som gjenstår. Og her tror jeg det skal svært mye til for å trumfe Stillehavets overordnede innflytelse. Jeg syns det er rart at man så eitrende innbitt nekter å se solas bidrag som en kumulativ effekt (iverksatt gjennom havenes treghet og interne opplagringsprosesser). Jeg tror dette er en like grunnleggende bommert som å tviholde på ENSO som ingenting annet enn en trendløs indeks.

Det som gjør sakene ekstra interessante er når havet (i form av ENSO) innimellom nekter å rette seg etter solas jevne pådriv og heller følger sine egne stier, med det resultat at vi får sykler oppå det jevne skyvet utenfra. Mer om dette i en senere post her på denne tråden ...

[Jostemikk]

Enden på visa, eller din konklusjon så vidt jeg kan forstå, er at først kommer solen, så havet, så dilter atmosfæren etter med sin lave varmekapasitet. En varmekapasitet så lav som atmosfærens kan umulig styre havet, og en bekreftelse på dette kan kanskje være at 10.000 år med en gjennomsnittlig lufttemperatur på ca 15 grader pluss ikke ser ut til å ha kunnet varme havet særlig iløpet av alle disse årene?

Til slutt:
Jeg drister meg til å la listingen ovenfor være mitt bidrag til å summere tingenes orden, viktighet og rekkefølge i klimasaken, og har derfor ikke noe imot at jeg siteres på dette i andre sammenhenger. Jeg er rimelig trygg på at konsensus vil ligge rundt dette om under 10 år.

Det kan du trygt gjøre, Tele. Jeg skrev litt ustrukturert i farta, men jeg fikk da med meg den store, gule jeg også:

Sola er komponisten, skyene er dirigenten, og havet orkesteret som sender tonene planeten rundt til både glede og ergrelse. Midt i det hele krydres komposisjonen av landmasser, langsomme tektoniske forskyvninger, saltinnhold, jordaksens helning, albedo både til lands og til havs (is) som forandres av tidligere nevnte triller og traller.

Som jo i realiteten var min oppfatning av tingenes tilstand, selv om jeg på uelegant vis forsøkte å legge ord i munnene til både Tisdale og Okular.

[seoto]

Okular har godkjent en pdf-fil jeg har lagd over hans ENSO-innlegg og at den legges ut. Link til filen finnes på tråden "Viktige pdf-filer i klimadiskusjonen".

Du kan også laste den ned HER.

[Jostemikk]

Det ble kjempefint, seoto!

[Okular]

Jeg føler meg beæret av å ha havnet på pdf-lista di. Tusen takk, seoto

[seoto]

Takken går til deg, Okular - for å ha gitt oss en slik flott gjennomgang av ENSO-systemet - på norsk!

Det åpner muligheten for at flere som ønsker det kan sette seg inn i stoffet, uten å være spesialister på engelsk fagterminologi.

[Okular]

Ser vanskelig ut å komme helt til bunns i dette temaet uten å bruke veldig mye plass og tid, gitt ...

Her følger i hvert fall en bolk til. Og vi nærmer oss mål ...


Til nå har jeg forholdt meg til den siste oppvarmingsperioden, etter det store opprykket i 1976/77, og vi har hatt rimelig pålitelige satellittdata til rådighet (Reynolds OI.v2). Når vi nå etter hvert går bakover i tid, for å finne ut mer om langtidstrend og syklisitet i den globale temperaturutviklingen, trer vi inn i den langt mer usikre æraen for manuelle målinger (husk, det er SST som først og fremst er, og fortsatt vil være, basisen for undersøkelsen). Dette vil si at der vi til nå har kunnet være noenlunde trygge på at det vi har sett på har vist et tilnærmelsesvis riktig og helhetlig bilde av virkeligheten, der vil vi fra nå av måtte ta det meste mer med klyper av salt. De store trekkene synes fortsatt nokså entydige, om ikke annet så i det minste i sin tendens, men på detaljnivå vil usikkerheten være stor, og selvsagt større jo lenger bak i tid man går.

I tillegg til dette viktige forbeholdet skal man være klar over at det i denne bransjen alltid finnes flere 'versjoner' av den såkalte virkeligheten. Dette gjelder også, pussig nok, kan man kanskje si, satellittæraen, noe som kommer påfallende tydelig fram om man sammenlikner det SST-datasettet jeg har benyttet fram til nå, Reynolds OI.v2, med det som Hadley Centre (UK Met Office) bruker sammen med CRU (University of East Anglia) sitt landdatasett i deres sammenstilling av globale temperaturer til HadCRUT3-kurven, nemlig HadSST2:


HadSST2, 1982-2012.


Reynolds OI.v2, 1982-2012.

Den tilsynelatende forskjellen i utslag skyldes først og fremst de ulike spennene på y-aksenes skalaer, hhv. 0,8°C for HadSST2 og 0,6°C for OI.v2. Bortsett fra det synes de to kurvene svært like, som seg jo hør og bør. Men mens stigningen over perioden for OI.v2-kurven er på 0,22°C, så er den tilsvarende for HadSST2 på hele 0,3°C. Dette skyldes helt og holdent en trinnendring i 1997/98, hvor sistnevnte rykker opp med rundt 0,1 grad i forhold til førstnevnte:



Bob Tisdale om trinnendringen:

The Hadley Centre changed data sources for SST at 1998.

Hadley Centre:
"The SST data are taken from the International Comprehensive Ocean-Atmosphere Data Set, ICOADS, from 1850 to 1997 and from the NCEP-GTS from 1998 to the present."

ICOADS (NOAA):
"ICOADS is supplemented by NCEP Real-time data (1991-date; limited products, not fully consistent with ICOADS)."

The change of data set also helps explain why HadCRUT3 global, Northern Hemisphere, and Southern Hemisphere data sets consistently run high since the 1997/98 El Niño when compared to other land and sea surface temperature data sets.

Ved hjelp av KNMI Climate Explorer sammenliknet jeg alle de store, autoritative settene med OI.v2 1982-2012, og fant ut følgende:

OI.v2 (benyttet i GISTEMP): +0,22 °C
HadSST2 (benyttet i HadCRUT3): +0,3

HadISST1 (benyttet i GISTEMP): +0,22
ERSST.v3b (benyttet hos NCDC (NOAA): +0,25
ICOADS.v2.5 (grunnlag for ERSST (NCDC): +0,3

*Kaplan 82-02 (forvaltet av ESRL (NOAA), men ikke benyttet i noen av de globale temperaturmåleseriene): +0,18 °C
  OI.v2 82-02: +0,17

*KNMI Climate Explorer inkluderer Kaplan kun fram til mars 2003, selv om den siste versjonen av datasettet løper helt fram til i dag.


På dette grunnlaget ville jeg velge hvilket SST-datasett jeg skulle anvende i den historiske framstillingen. Uansett hvilket sett jeg valgte ville det være befengt med stor usikkerhet, ingen tvil om det. Valget mitt ble derfor til syvende og sist gjort mest på grunnlag av magefølelse og personlig preferanse. Jeg valgte å holde meg unna settene som er brukt av de tre store sentrene: Hadley/CRU – HadSST2; GISS – HadISST1; NCDC – ERSST.v3b. Derfor endte jeg naturlig opp på Kaplan-settet, som er mer uavhengig kompilert, dog basert på UK Met Office-data og knyttet til NOAA:

This data set is produced by taking the MOHSST5 version of the GOSTA data set from the UK Met Office as the input SST data set to various processing steps. These steps include EOF projection, Optimal Interpolation (OI), Kalman Filter (KF) forecast, KF analysis, and an Optimal Smoother (OS). Thus these techniques fill in any missing data using both spatial patterns derived from the data that exists together with time interpolation. The data set is stored on a 5x5 grid and consists of monthly anomalies from 1856-present. Anomalies are based on the 1951-1980 time period.

HadISST1 ser faktisk på flere måter ut til å være et vel så godt datasett (det har bl.a. langt bedre grid-dekning), og jeg kunne derfor strengt tatt like gjerne ha valgt dette. Kaplan er likevel settet jeg føler best får fram syklisiteten i temperaturutviklingen. Legg særlig merke til forskjellen under i perioden 1940-77 i sammenlikningen mellom de to. Dere får vurdere selv:


HadISST1, 1870-2002.


Kaplan, 1870-2002.


Vel,

Kaplan it is. Og vi kan straks begynne ferden.

Først en rekapitulering. Den globale middeltemperaturen i den siste oppvarmingsperioden steg i brå trinn, med relative platåer imellom. Opprykkene er alle assosiert med markante (signifikante) ENSO-episoder og ser ut til å forekomme hvert 10. til 12. år. Kan vi følge dette mønsteret bakover i tid? Og hva med syklisiteten? Temperaturene kan ikke bare rykke opp, de må også kunne ramle ned.

Nettopp syklisiteten fås i stand, skal det vise seg, av såkalte klima- eller regimeskifter i Stillehavet. Disse ser ut til å inntreffe med en kvasiperiodisitet på 25-50 år, tilsynelatende sentrert omkring 30 +/- i løpet av de siste 100 år. Ved disse skiftene går det samlede drivverket av klimatiske parametere som regulerer ENSOs netto innflytelse på verden som helhet fra én modus til en annen, som om de skifter fil eller flytter seg til et nytt eksitasjonsnivå. Fenomenet er vanskelig å forklare, langt lettere å observere. Dette skal jeg komme tilbake til snart. Det generelle mønsteret først.

Vi begynner med den siste varme perioden ifølge Kaplan (husk – settet jeg har tilgang på går kun fram t.o.m. mars 2003):



Perioden var etablert i 1977, med overgangen fra La Niña '75/'76 til El Niño '76/'77, i forbindelse med Det store klimaskiftet i Stillehavet ('76).

Epoken før denne, 1946-76, ser ganske annerledes ut:



Dette er altså global SST satt opp mot ENSO i form av MEI (Multivariate ENSO Index – brukes her i hovedsak for timing, men indeksen er avgjørende i seg selv for å kunne observere og bestemme ENSOs syklisitet; mer om det om ikke lenge).

Som det forekommer et markant skifte opp i de globale havtemperaturene i 1976-7, så inntreffer et tilsvarende markant skifte ned i 1945-6. I perioden mellom de to skiftene dominerer helt tydelig (ifølge MEI-kurven) La Niña-fasene over El Niño-fasene. Dominansen er like fullt klart delt mellom en tidlig periode (1946-56) og en sen periode (1970-76). Derimellom er El Niñoene vel så framtredende. I den globale SST-kurven kan man skjelne 4 trinn i form av ned- og opprykk av snittanomalier innenfor denne epoken: 1) nedrykket i forbindelse med klimaskiftet i 1945-6, 2) opprykket i forbindelse med El Niño '57/'58, 3) nedrykket i forbindelse med La Niña '64/'65, og 4) opprykket i forbindelse med klimaskiftet i 1976-7.

Merk fraværet av tydelige ENSO-episoder rundt klimaskiftet i '45/'46. Dette framstår som en liten gåte for alle som studerer koblingen mellom global SST og ENSO, og har blitt forsøkt bortforklart på flere enn én måte. Jeg skal se nærmere på denne merkeligheten i en supplerende post.


Ok,

Vi går lengre bakover i tid. Husk at dataene begynner å bli fragmenterte på dette tidspunktet. Men det er alt vi har å forholde oss til. Epoken før klimaskiftet i 1945-6 følger:



På MEI-kurven ser det helt klart ut til å skje et klimaskifte (fra La Niña-dominert til El Niño-dominert) omkring 1918-9. Opprykket er ikke like tydelig på den globale SST-grafen. Det kan argumenteres for at skiftet globalt sett snarere skjer i forbindelse med El Niño '14/'15 eller faktisk så sent som ved El Niño '25/'26, men i Stillehavet skjer det heller nettopp i 1918-9. Jeg skal vise hvorfor jeg mener det etter hvert.

Trinnene og nivåene fra 1918 og framover er veldig tydelige, helt fram til klimaskiftet 1945-6. Opprykket rundt 1936 synes imidlertid besynderlig, ikke assosiert med noen El Niño, akkurat som nedrykket ti år senere ikke kan assosieres med noen La Niña. Hele dette nivået, sentrert omkring den 2½ år lange El Niño '39/'40/'41/'42, representerer den famøse '1940 Hump' som skaper så mye bryderi for alskens syklisitetsfornektere. Som sagt mer om denne i en suppleringspost.

Vi fullfører ferden bakover i tid ved å gå tilbake til 1870-71 og epoken fram til 1918:



Her er så klart usikkerhetsmarginene store, så jeg vil ikke si for mye om dette, annet enn at det er ganske åpenbart at snittemperaturene generelt faller fra El Niño 1877-78 og nivået som følger (til ut 1889) i trappetrinn ned til nivået 1903-18/19. Ser vi på ENSO-kurven (MEI) synes dette første nivået ganske jevnfordelt mellom El Niño- og La Niña-innflytelse. Dernest følger en periode med noen omfattende og dype La Niñaer før en tiårsperiode med overvekt av El Niñoer tar over. Den generelle La Niña-dominansen som kan leses ut av ENSO-grafen kommer her således ganske bolkevis, som i epoken 1946-76.

Som dere kanskje legger merke til har jeg satt starten av denne siste (første?) ENSO-epoken til rundt 1870 snarere enn til rundt den store El Niño '77/'78 (eller senere). Denne kjempemessige ENSO-episoden trekker tydelig snittnivået opp i etterkant, men mest sannsynlig foregår det inne i én og samme epoke – modusen er den samme før og etter. Jeg kommer som nevnt tilbake til dette. Denne ENSO-epoken er altså, dersom jeg har rett, mye lenger enn de som kommer etter – den omfatter ett ekstra trinnivå.


Som en generell oppsummering av gjennomgangen kan dere se på disse to grafene. De viser Kaplans globale SST-oversikt fra 1870 til 2002:





Epokene med henholdsvis El Niño- respektive La Niña-dominans er altså av varierende lengde. ENSO-fenomenet synes å svinge med en kvasiperiode på mellom 50 og 100 år. Men det er vanskelig ut fra et så kort tidsvindu som dette å si noe sikkert om hvor fast eller løs periodisiteten egentlig er. Tilsynelatende har den holdt seg noenlunde rundt 60 år +/- siden tidlig forrige århundre, men den virker ikke låst og kan mye sannsynlig forandre seg framover også, hvem vet?

Jevnfør SST-grafene over med den globale HadCRUT3-kurven (hav+land):



Åpenbart det samme mønsteret som trer fram.


Vi skal ta en titt på relevante delområder av verdenshavet, ikke minst AMO-regionen. Men først klimaskiftene. Hva er det som skjer?

Multivariate ENSO Index (MEI), som vi allerede har vært borti, er en indeks kompilert og forvaltet av Klaus Wolter hos NOAA og mye brukt, særlig i forskningsstudier innen oseanografi og klimatologi. Men den viser ikke reell SST-utvikling i NINO-regionen.

Her er NOAAs egen beskrivelse:

We attempt to monitor ENSO by basing the Multivariate ENSO Index (MEI) on the six main observed variables over the tropical Pacific. These six variables are: 1) sea-level pressure (P), 2) zonal (U) and 3) meridional (V) components of the surface wind, 4) sea surface temperature (S), 5) surface air temperature (A), and 6) total cloudiness fraction of the sky (C). These observations have been collected and published in ICOADS for many years. The MEI is computed separately for each of twelve sliding bi-monthly seasons (Dec/Jan, Jan/Feb, ... , Nov/Dec). After spatially filtering the individual fields into clusters (Wolter, 1987), the MEI is calculated as the first unrotated Principal Component (PC) of all six observed fields combined. This is accomplished by normalizing the total variance of each field first, and then performing the extraction of the first PC on the co-variance matrix of the combined fields (Wolter and Timlin, 1993). In order to keep the MEI comparable, all seasonal values are standardized with respect to each season and to the 1950-93 reference period.

Bob Tisdale kommenterer indeksen ytterligere:

There is another ENSO index called the Multivariate ENSO Index (MEI). It is based in part on the Sea Surface Temperature anomalies of the NINO3 region of the eastern equatorial Pacific. The NINO3 region is bordered by the coordinates of 5°N–5°S, 150–90°W, so it's east of the NINO3.4 region ... But there are a number of other observations from the tropical Pacific that contribute to the Multivariate ENSO Index. (...) The MEI is presented in standardized form; that is, the data is divided by its standard deviation. Even with all of these additional modifications, the variations in the Multivariate ENSO Index data are very similar to those of the NINO3.4 SST anomalies ...

Denne siste kommentaren, at MEI i all hovedsak følger NINO3.4 SSTA tett, er for så vidt riktig, men det forteller ikke hele sannheten. Faktisk er det her hele poenget med å ta i bruk MEI ligger. For indeksen følger bare NINO3.4 innenfor hver epoke, ikke på tvers av hvert enkelt regimeskifte. Og ergo kan MEI brukes mot nettopp NINO3.4 for å pinpointe disse.

MEI, ved å inkorporere en rekke andre vesentlige klimatiske variabler enn bare havoverflatetemperaturen i den gjeldende ekvatoriale regionen av Øst-Stillehavet, viser med all tydelighet at noe endrer seg i koblingen mellom hav og atmosfære ved disse tilfellene.

Her kommer jeg først til en innrømmelse. Jeg har fram til nå tatt Bob Tisdales ord for god fisk om akkurat dette avgjørende temaet, nemlig at epokene med El Niño- kontra La Niña-dominans trer tydelig fram av NINO3.4-dataene, altså at syklisiteten, til tross for at den er godt skjult, er å finne i SST-dataene fra NINO-regionen. Det er den ikke! De små variasjonene som er å finne er vel så store innenfor de ulike epokene som mellom dem. Man må rett og slett vite hvor man skal se for å klare og skille ut de 'riktige' epokene.

'Trust, but verify!'

Se på denne NINO3.4-grafen (1871-2012). Finner dere 'sykler' her (perioder med mer La Niña- enn El Niño-aktivitet, eller vice versa) som korresponderer til de som manifesterer seg i de globale temperaturkurvene (Kaplan SST; HadCRUT3)?



Jeg har lastet ned alle dataene fra KNMI Climate Explorer (samme sted som Bob henter sine data fra) og regnet ut snittanomalier over de samme periodene som Bob har satt opp. Og kommet fram til at jeg ikke skjønner bæret av hvordan han har kommet fram til sine verdier. Jeg snakker da om denne figuren:



Som han så bruker som grunnlag for å rettferdiggjøre denne:



Det han synes å si her, er at størrelsen på snittverdiene han får for hver enkelt av de tre epokene står helt i forhold til hvor mye temperaturene i de samme går opp eller ned. Det høres så enkelt og greit ut. Case closed. Og jeg har kjøpt dette resonnementet. Fordi jeg gikk ut ifra at verdiene var riktige. Det er mulig han har preparert grunnlagsmaterialet statistisk for å framheve noe, men han har ikke sagt noe om å ha gjort noe mer enn bare å ta det rene snittet (samt smoothet resultatet), og jeg skjønner ikke helt hva annet han skulle ha gjort. Han har brukt HadISST1 etter hva jeg har skjønt, og jeg har brukt Kaplan. Men hvis det hele skal være en artefakt av hvilket datasett du bruker, så mister jo argumentet hele sin tyngde.

Jeg tok nå i hvert fall periodesnittene, og fant ut følgende (og ja, jeg vet at det ikke er eksakt samme perioder som Tisdale har brukt, men jeg har prøvd hans inndeling også, og det gjør ikke saken noe bedre):

                                       Bobs verdier:

1871-1918:   –0,019
1919-1945:   +0,005      +0,15   (1910-44)
1946-1976:   –0,012      –0,06   (1945-75)
1977-2010:   +0,065      +0,2   (1976-09)

Det eneste samsvaret jeg ser er at verdiene er negative i såkalt La Niña-dominerte epoker og positive i El Niño-dominerte. Men de relative størrelsesforholdene henger jo ikke på greip. Og det er altså perioder innenfor hver epoke som skiller seg vesentlig fra disse totalverdiene, både i størrelse og fortegn. Så å bruke disse for å bevise noe eller forklare en sammenheng kun ved hjelp av havoverflatetemperaturer synes på meg temmelig meningsløst.

Nei, det er ikke havtemperaturene i NINO-regionen som er basis for syklene, som bestemmer knekkpunktene eller retningen temperaturutviklingen skal gå i. Og de følger dem heller ikke. De har sin egen korttidssyklisitet, svingningene mellom El Niño og La Niña, episykler på større sykler, de vi snakker om her. Og disse går sin vante gang, tilsynelatende uavhengig av det meste.

Det er snarere koblingsskiftene som styrer den synlige utviklingen. De synes å gå utenpå ENSOs lavnivå-oscillasjoner så vel som de anerkjente (?) trinnendringsprosessene. Før vi overhodet kan begynne engang å gjøre forsøk på å foreslå en mekanisme bak dette, må vi imidlertid identifisere de ulike skiftene.

Noe veldig interessant kommer fram når vi legger MEI-kurven over NINO3.4-kurven:



Her den første perioden. Man ser klart av denne figuren hva som skjer. Den blå kurven (MEI) løper mellom cirka 1871 og 1918/19 ganske så konsekvent under den røde NINO3.4-kurven, særlig ved La Niña-episodene (ikke så mye, i blant ikke i det hele tatt, ved El Niño-episodene). Etter 1918/19 ser vi imidlertid ikke noe mer til dette. MEI-kurven tenderer heller til å løpe over NINO3.4-kurven. Inntil omtrent 1945/46, hvor de to kurvene ser ut til å krysse hverandre nok en gang; den blå ned, den røde opp (ringen ute til høyre). Noe av det samme ser du helt i starten av perioden (ringen ute til venstre) – her ser MEI-kurven ut til å komme inn ovenfra for så å falle ned under NINO3.4-kurven, som ser ut til å komme mer nedenfra for så å legge seg høyere. Denne siste er utvilsomt på egenhånd litt tynt fundert, men det er flere av temperaturkurvene som underbygger relevansen til dette tilsynelatende skiftet, deriblant HadCRUT3 lenger opp, samt noen av de regionale kurvene vi skal kikke på snart.

(OBS! Y-aksen er markert 'SSTA (°C)' på både denne grafen og den under. Dette stemmer bare halvveis, så se bort fra det. Det vil bare gjelde for NINO3.4-kurven. MEI måles snarere i standardavvik fra en normalverdi som omfatter en sammenbaking av alle variablene indeksen er basert på ...)

Vi kan se på den siste perioden også:



Mønsteret er vel så tydelig her. Fram til 1976/77 løper MEI-kurven under NINO3.4. Deretter switcher den til å løpe over. Merk i denne forbindelse hva som skjer helt til slutt i perioden, ved La Niña '10. For første gang siden 1975/76 stikker MEI dypere enn NINO3.4 under en kald ENSO-episode. Har det funnet sted et nytt klimaskifte? Eller er det i det minste et på gang? Den som lever får se. Det er jo ikke akkurat noe man kan være i lufta ...

(OBS! Det står 'MEI (1950-2012)' i figuroverskriften. Dette er fordi datasettet brukt her er et annet enn i kurven for den første perioden. NOAA opererer med to slike, men det ene går fra 1871 til 2005, det andre fra 1950 til 2012. Verdiene er noe forskjellige i overlappsperioden, og NOAA selv anbefaler å benytte det siste settet her. Datalinker: 1871-2005 (http://www.esrl.noaa.gov/psd/enso/mei.ext/table.ext.html), 1950-2012 (http://www.esrl.noaa.gov/psd/enso/mei/table.html))


Vel, hva er så konklusjonen? Det er åpenbart at noe skjer i Stillehavet ved skiftene mellom 'kalde' og 'varme' epoker, og at dette ikke først og fremst har sin rot i eller påvirker NINO-havtemperaturene nevneverdig. Men vi ser gang på gang at det har stor betydning for verden som helhet.

MEIs andre inkorporerte variabler er alle atmosfæriske: tropenes lufttrykk, vinder, lufttemperatur og skydekke. (Jeg har en følelse av at den siste her er av særlig avgjørende betydning.)

Den spesifikke samvirkningen mellom disse variablene må på et vis gjøre slik at La Niña-episodenes relative styrke, representert ved NINO SSTA, forsterkes i forhold til El Niñoene innenfor de 'negative' regimene, slik at deres innflytelse i større grad kommer fram. Og motsatt.

Det som er mye mer usikkert, er i hvilken grad man lineært kan kvantifisere noen ENSO-effekt over tid kun ut fra MEI-verdiene. Det viser seg å ikke fungere helt. Bildet er nok, som med verden for øvrig, langt mer komplekst (for ikke å si, nonlineært) enn som så.


Vi går tilbake til de rene havtemperaturobservasjonene, for å se litt på hva som skjedde regionalt mellom ~1870 og 1980.

Det er naturlig da å begynne med de tropisk-subtropiske havområdene utenfor Stillehavet, tilsvarende denne (OI.v2, 1982-2012):



Her er den samme, bare fra 1865-1979 og fra Kaplan:



Denne delen av verdenshavene bærer fortsatt, som ventet, avtrykket av ENSO over hele seg, helt ned på detaljnivå, hvor særlig de store episodene står fram. Husk at dette er Det indiske havs og Atlanterhavets områder mellom 30°N og 30°S. Jeg har markert skillene mellom hver ENSO-epoke. (Merk starten på kurven. Her ser det allerede mer plausibelt ut med et klimaskifte omkring 1870.) Akkurat de samme trinnene opp og ned som i de globale grafene er å finne her.

Vi ser på Atlanterhavsdelen (80°V–20°Ø / 30°N–30°S), samme tidsspenn:



Fortsatt samme bilde – ENSO-episoder, trinn og generelle trender innenfor hver epoke. Men her begynner havbassengets egne interne variasjoner å komme mer til syne.

Fra denne hopper vi glatt over på den historiske oversikten over SSTA i hele Nord-Atlanteren. OBS! Dette er ikke den reelle AMO-indekskurven som indikert på Ole Humlums figur, for her er langtidstrenden inkludert:



Denne figuren viser årsmiddeltemperaturer heller enn de månedlige svingningene. Slik blir bildet kanskje enda mer 'in your face'. Og det er jo en fantastisk sinuskurve som trer fram. Som dere ser har jeg tatt meg den frihet å dele inn i ENSO-epokene med de ulike skiftene. Og jeg kan ikke si annet enn at det er et fabelaktig sammenfall, om jeg så må si det selv. Jo da, AMO lever sitt eget liv til en viss grad, og da kanskje særlig rundt toppen og bunnen av de ulike syklene. Selve den endelige fine formen på kurven må faktisk først og fremst være et resultat av interne oseanisk/atmosfæriske prosesser i Atlanteren (NAO? AMOC?) (se f.eks. grafene nedenfor). Men det kan ikke levnes mye tvil om hvor retningen, kall det 'pådrivet', kommer fra.

Som påpekt tidligere, AMO (Nord-Atlanterens SST) amplifiserer signalet som ENSO propagerer ut i verden. Havtemperaturene her stiger forholdsvis mer (til tider ganske mye mer) enn de andre havområdene i verden under El Niño-dominerte epoker, og synker også (mye) mer under La Niña-dominerte epoker. Men de gjør det i eget tempo, kan det synes som. Det er f.eks. ikke før etter 1960 at temperaturene i Nord-Atlanteren faller på alvor etter klimaskiftet i 1945/46, og da faller de fort og langt (vi skal se litt mer på dette i en supplerende post). Den samme trege responsen kan ses etter skiftet i 1918/19 – i Nord-Atlanteren skjer ikke så mye før i 1925/26 (neste ENSO-trinn). Men skiftet er skjedd. Det er uansett ingen tvil om at denne tilsynelatende frie modifikasjonen av ENSO-signalet vil yte sin egen innflytelse på store deler av den nordlige halvkules klimatiske utvikling.

Jeg skal ikke dvele for lenge ved Nord-Atlanteren; så mye mer er det ikke å si i akkurat denne sammenhengen. Jeg vil bare vise disse to grafene. De viser hhv. 30°N–0 (den tropisk-subtropiske sektoren av Nord-Atlanteren) og 70–30°N (de midlere og høyere breddegrader), begge mellom 1856 og 2002/3, og de viser noe som helt klart vil være av interesse for oss nordboere. Først tropene:



Så de høyere breddegradene:



I motsetning til hva man kanskje går rundt og tenker, ikke vet jeg, så kommer Nord-Atlanterens oppadgående langtidstrend i all hovedsak fra de lavere breddegradene, ikke de høyere. Havtemperaturene i den midtre+nordlige sektoren av Nord-Atlanteren er ikke høyere i dag enn det de var mellom 1930 og 1960. Og se på den nydelige kurven!

En suppleringspost følger nå snart – litt for spesielt interesserte, kanskje – med en nærmere gjennomgang av to spesielle segmenter av den globale temperaturutviklingen slik den framstår i de grafene jeg har presentert her - '1940 Hump' og 'La Niña-epoken 1946-76'. Deretter avslutter vi, forhåpentligvis, med å dykke litt ned i materien rundt de mulige mekanismene bak Stillehavets store fluktuasjoner.


Men først en pust i bakken ...

[Jostemikk]

Ta de en velfortjent pust i bakken, Okular.

Jeg har ikke kommet meg helt gjennom innlegget ditt med tanke på egne preferanser hva gjelder detaljnivå, og en helhetsvurdering kommer senere. Jeg har imidlertid en foreløpig kommentar.

Du er muligens bedre til å velge datasett angående SST enn jeg er, men er du på det rene med hvor enorme usikkerhetsfaktorer som spiller inn i disse settene? Eldre data har svært ofte samme kilde, eller kan være et sammensurium av forskjellige nasjoners data. Vi snakker om bøttemålinger, ikke gjentatt på samme sted fra gang til gang, og med mer enn tvilsomme behandlingsmetoder fra bøttefødt til målt.

Enkelte steder på den sørlige halvkulen er det snakk om så få datapunkter at man har konstruert opp en "SST"-serie bygget på latterlig få landmålinger!

Kanskje kunne en løsning være å la SST for den sørlige halvkulen seile sin egen - ja - sjø? Det vil hjelpe litt, men problemene rundt SST-målingene på den nordlige halvkulen er ikke akkurat småtterier det heller. Enkelte har for eksempel gått så langt at de karakteriserer AMO-dataene fra før 1950 som tall trukket ut av en lottmomaskin. Hvor mange landdata er brukt i seriene for havet også her, i det minste som justeringsgrunnlag? Phil Jones innrømmet i en av Climategate-mailene at de konstruerte et rent eventyr, i bestefall støttet av noen få grunnlagsdata.

Dette er årsaken til at jeg har forsøkt å bruke de forskjellige temperaturseriene fra de store leverandørene kun for å peke på selvmotsigelser og beviselige feil, selv om jeg også vel har latt meg friste til å bruke dem i mer seriøse betraktninger, egen kunnskap tatt i betraktning angående det siste.

[Jostemikk]

Nå har jeg lest gjennom hele innlegget flere ganger, og noe av det du skrev krevde sågar enda mer, Okular. Det er en spennende ferd du har tatt oss med på her, og analysene dine virker å være gode. Gleder meg til neste episode, og da særlig det som har å gjøre med høye og lave breddegrader i Atlanterhavet!

Husk nå bare det jeg har nevnt angående temperatur"data" der forskjellige serier bruker slike. Det er mange forskjellige justeringer disse har vært igjennom, hver av dem mer enn nok til å fjerne betegnelsen data. Slikt finnes ikke, og må tas med i betraktningen, kanskje særlig de gangene du finner "uforklarlige" avvik. Hovedproblemet med SST er at mesteparten av havet finnes på den sørlige halvkulen, og der er de "dataene" du legger til grunn som mest upålitelige. Jeg vil gå så langt som å kalle dem fullstendig ubrukelige for den første tredjedelen av seriene du bruker.