Hvorfor gjør folk hva de gjør?

[seoto]

I den uka som har gått, har mediene oversvømt oss med Breivik-stoff. Onsdag valgte jeg å ta en fridag fra hovedmassen, men man slipper aldri helt unna.

Når noe slikt som 22. juli 2011 rammer oss, setter det i gang en tankeprosess, i hvert fall hos en del, hos andre vekkes hatet og ønsket om hevn. Det er mulig å forstå hans tanker i utgangspunktet, han er ikke alene om dem, men hvordan er det mulig å ta steget fra tanke, gjennom hat og til handling, når handlingen er så grusom og umenneskelig? Breivik har selv gitt oss noe av svaret: Man må umenneskeliggjøre seg selv, man må undertrykke alle menneskelige følelser, spesielt evnen til empati.

Går det an å undertrykke slike følelser så totalt? Ja, jeg tror det, og vi har sett beviset på det. Det er heller ikke første gang i historien vi ser noe slikt skje. Når målet blir det viktigste i livet, når alt annet er skjøvet til side, da lar det seg gjøre.

Men selv om jeg tror jeg forstår hvordan disse fasene kan utvikles, kan jeg fremdeles ikke makte å sette meg inn i det siste trinnet, jeg tør ikke tenke på hvordan det da ville være inne i meg, den totale tomheten for menneskelighet - den fullstendige umenneskeliggjøringen, der kun målet er tilbake.

Hvor mange mennesker finnes det som har slike dype ønsker om å redde verden? Hvor langt kan de være i stand til å gå?

I klimadebatten ser vi nå oftere og oftere tendensene til at mennesker anses å være av langt lavere verdi enn saken. Vi leser om hvordan enkelte fanatikere mener at folk skal undertrykkes, fjernes (gjerne milliarder av oss), mishandles, hjernebehandles, miste jobber og ellers få sine liv og sine eiendommer ødelagt eller tatt fra dem - fordi de ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, og gir uttrykk for det. Det er et voksende hat vi ser. Hvor vil det stoppe? Og hvorfor føler så mange dette store hatet? Er de villige til å ofre sin medmenneskelighet på sakens alter? Er de virkelig så overbeviste i sin tro på at verden vil gå under, med mindre de redder den?

I så fall: Er en slik frykt nedarvet i enkeltes gener? Når folk først har en slik ektefølt dommedagsfrykt, mister de i så fall evnen til kritisk og selvstendig tanke og refleksjon? Har flokkdyrets naturlige instinkter tatt fullstendig over?

Fra skeptikernes side kan jeg se sinne, forakt og en frykt for at verden vil ødelegges gjennom alle klimatiltakene vi ser, og at de fattige og underprivilegerte derfor vil lide enda sterkere. Fra aktivistenes side ser jeg oftere og oftere et hat og en umenneskeliggjøring som jeg har store problemer med å forstå. - Og det skremmer meg.

[Jostemikk]

Godt innlegg, og jeg er også skremt av alt hatet som utvises. Heldigvis ser det ut til at flere og flere blir seg dette hatet bevisst, og det er jo eneste måten å få stoppet det på, hvis det lar seg gjøre. Ekstremister er farlige, og det spiller ingen rolle hva de tror på.